Kim Friele - Hele Norges homoforkjemper er død (86 år).

Denne artikkelen ble publisert i Cupido bladet 3/2019

Kim Friele, 84 år gammel, og hele Norges homoforkjemper, sliter med vond rygg, kroppen er slett ikke det den engang var, men alt er ellers helt i orden «over snippen», forsikrer hun. Som om noen skulle være i tvil om det.

Karen-Christine, som hun egentlig heter, er født på Vestlandet, i det som tidligere het Fana kommune. Friele studerte språk ved blant annet University of Cambridge og jobbet fra 1958 til 1971 som sekretær ved Opplysningskontoret for forsikring i Oslo. I 1959 giftet hun seg med advokat Ole Friele jr. De ble skilt i 1961.

I Oslo ble Friele en del av det den gang svært lukkede homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948, der hun var leder i perioden 1966–1971, og ansatt som generalsekretær fram til 1989. Frieles arbeid var sterkt medvirkende til at straffeloven § 213 som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i 1972, at «homofili» ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978, og at Norge i 1981 utvidet straffelovens paragrafer mot rasisme (§§ 135a og 349a) til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning.

Da Norge i 1993 innførte lovgivning som regulerte registrert partnerskap for personer av samme kjønn, var Friele og hennes partner gjennom mange år, Wenche Lowzow, et av de første parene som inngikk partnerskap.

- Hva tenker du om unge homofile og lesbiske som i dag mener at homokampen er vunnet? Vil du si at de er respektløse?

- Slett ikke, men de avslører en grenseløs dumhet, slår Kim nådeløst fast.

- Om de tror at alle frihetene og rettighetene kom rekende på en fjøl, så tar de alvorlig feil. Det var ikke slik at Stortinget en dag kjedet seg noe grenseløst og tenkte de ville gjøre noe bra for homofile. Vi sloss i syv år for å bli kvitt paragraf 213, som altså forbød sex mellom menn. Vi kvinner hadde jo ikke en seksualitet, så det var jo ingen vits å forby vår seksualitet, sier Kim lakonisk.

- Og så er det altså slik at vi ikke bor på en øde øy, vi blir påvirket av verden rundt oss. Se til land som Polen, Ungarn og Frankrike, her ser vi tendenser til fasistiske holdninger som kan snu hele samfunnet mot oss. Vi vet ingenting om hva slags regjering vi har om 25 år, om holdningene endrer seg kan styresmaktene gjøre hva de vil med oss.

Jeg bruker ofte å si at vi må låse døren om natten så ingen kommer og tar rettigheten fra oss. Vi må ikke la oss selv bli svake og overmannes av de som vil oss ille.

Dama har riktignok godt over 80, men engasjementet er fortsatt levende tilstede. Hun fortsetter.

- Da første verdenskrig endte i 1918 sa alle «aldri igjen». Allerede i 1939 var det på’n igjen, det var ingen som trodde at et så kultivert land som Tyskland kunne gi grobunn til den grusomme nazismen. Mange tenkte nok at det bare var en gal mann som holdt på og at det snart ville ta slutt. Resultatet ble 2. verdenskrig.

Kim setter det glassklare blikket i meg.

- Husk at det var ikke før på 80- og 90-tallet at homofile og lesbiske for alvor fikk ta del i det norske samfunnet og ble ansett som fullverdige borgere. Så sent som i 1963 vurderte det såkalte straffelovsrådet å innføre forbud for homofile å organisere seg og for å drive informasjonsarbeid.

På den tiden hadde vi ikke en eneste alliert. Det var en redselsfull tid, alle var imot oss. Det var første etter at straffelovens paragraf 213 be opphevet i 1972 at folk turte å komme ut av skapene.

Kim sto selv fram som lesbisk i 1973, ti år senere sto en annen lesbisk kvinne åpent fram, det var forfatter og aktivist Gerd Brantenberg. Mennene var fortsatt i skapet.

- Helt frem til 1978 var homofile ansett som uskikket til å avtjene verneplikt i militæret. Man kunne jo ikke ha homofile soldater i forsvaret, ble det sagt, de ville jo bare ligge i skyttergravene å elske om det ble krig.

- Hvordan har det seg at du som sto fram på 60-tallet og førte an kampen for mennene. Forbudet gjaldt jo bare for menn, ikke kvinner.

- For å si det litt vulgært, vi lesber ble jo også pisset på av samfunnet. Vi var jo usynlige. Vår seksualitet fantes ikke. Vi var så forbannet på dette at vi sa at om ikke paragraf 213 ble fjernet, så ville vi i alle fall at lesbene skulle innlemmes i den. Vi ville at vår seksualitet skulle bli synlig.

- De første som sto kom ut av skapet var lesber, og i dag så ser vi at det er damene som også går foran når det gjelder å komme ut innen idretten. Hva er det som gjør at mannfolka er så tilbakeholdne?

- Fra tidenes morgen har vi blitt innprentet et kjønnsrollemønster som vi til tross for likestilling og utvikling sleper med oss videre. Jeg vet ikke hva det er, kanskje er det slik at mennene føler at de har mer å tape ved å stå fram. Kvinner våger kanskje mer, fordi de ikke er så redde for å tape anseelse?

- Tidligere i år ba det norske politi om unnskyldning for måten de hadde behandlet homofile på – hvor viktig var det?

- Nå mener jeg at fedrenes synder ikke skal gå igjen til barna, men det kjentes godt. Samtidig er det viktig å forstå at politiet også var en del av det samfunnet med de holdningene som rådet. Stortingspolitikere og politiet hørte på de såkalte fagfolkene, psykologene og psykiaterne som fortalte at vi var syke og smittsomme. Dette var folk som tjente penger på å påstå at noe var sykt når det slett ikke var det.

- Mener du å påstå at psykologene og psykiaterne er årsaken til at det tok såpass tid før å oppnå like rettigheter for homofile og lesbiske?

- Ja, det er en kraftig påstand, men den står jeg ved. Min egen Wenche gikk til en psykolog som fortalte henne at hun ikke kunne være lesbisk; hun verken drakk, knasket piller eller gjorde forferdelige ting med barn, så det måtte være noe annet som feilet henne.

Disse fagfolkene baserte seg på fakta fra «attenhundreogsprengkald». Hjemme hadde vi en legebok fra 1922 som hevdet at kvinner som følte seg tiltrukket av andre kvinner sto i fare for å få pletter i huden, nedfallen livmor og trang til snus.

- I år er det 50 år siden det såkalte opprøret i Stonewall, i Christopher Street, New York. Der gikk en gjeng med homofile og dragqueens til angrep på politimenn som nok en gang gjennomførte en razzia på utesteder, først og fremst for å plage og sjikanere dem. Mange ser på dette som starten til det moderne homoopprøret. Hva gjorde denne hendelsen med deg?

- Det var flere ganger jeg selv hadde hatt lyst til å gå ut i gatene og slå en politimann i hodet med noe hardt. Jeg følte at dette var viktig, og jeg prøvde å formidle det som skjedde til medlemmene i forbundet her hjemme. Men dette skjedde i USA. I New York og San Fransisco. Det var så langt borte. Og her hjemme var man fortsatt opptatt av det mest elementære. Det å kunne være seg selv uten å risikere å miste arbeidet.

Igjen, helt fram til 80-tallet, faktisk helt fram til 2000, var det å være homofil en psykisk lidelse. Da avholdt psykiatrisk forening en avstemming som gjorde slutt på formuleringen at de som følte at homofili var en psykisk belastning skulle behandles for legningen.

Kim har kjempet for likeverd, men hun mener at homofile ikke nødvendigvis trenger å hige etter det heteronormative.

- Ja, jeg tror kanskje at vi for mye vil bli som alle andre. Tenk på alle muligheten vi har hatt. I stedet er det blitt mye rekkehus på Røa, puddel, lysestake på bordet og taco til middag. Vi er kanskje blitt litt kjedelig der vi hadde hatt muligheten til å tilføre samfunnet noe nytt.

- Mener du å si at vi har mistet mangfoldet?

- Ja, bortsett fra under Pride. Da slippes mangfoldet løs. Jeg skulle ønske vi kunne ha Pride 365 dager i året. Nå er vi i ferd med å bli like trøtte og kjedelige som alle andre. Men samtidig så viser det jo bare også at vi er ikke mer fargerike og festlige enn de som kaller seg normale.

- Etter så mange år på barrikadene og i rampelyset, er det noe du angrer på?

- Nei.

- Så enkelt og greit som det?

- Ja, med et visst forbehold, legger hun til.

- Du vet, jeg ble ofte oppfattet som autoritær og sta, og det var jeg. Jeg hadde ikke så lett for å gi meg. Og så lenge jeg var den eneste som var åpen, så skulle jeg ha meg frabedt at andre sa eller fortalte meg hvordan jeg skulle oppføre meg. Det er nok et par ting på det menneskelige, du vet, jeg skulle ønske jeg noen ganger var litt mer overbærende. Jeg angrer på en del ting jeg kanskje sa litt for rett ut, det skulle bare mangle. Det trivelige er likevel at jeg har skværet opp med de jeg kom på kant med. Det er viktig for meg.

Det var en påkjenning og hele tiden leve med klørne ute. Og det bar jeg og mine omgivelser også preg av. Derfor ble min mor så glad da jeg møtte Wenche. Hun mente at Wenche fikk meg til roe meg ned, hun snakket meg til rette og fikk meg til bedre til å forstå motparten.

Og så er det også slutt på innrømmelsene fra Kims side.

- Men når det gjelder det politiske, innfallsvinklene, delmålene og hvordan vi fikk gjennomført kampen, nei, der angrer jeg ingenting, sier Kim og understreker det hele med å slå i bordet med en resolutt pekefinger.

- Det var en tøff tid på mange måter. Både psykisk og fysisk. Jeg fikk brukket både arm og nese og møtte tøff motstand og religiøse fanatikere. Som da jeg ble invitert til Folkets Hus for å holde et innlegg, og da jeg kom innenfor døren ble jeg regelrett slått ned. Jo, det har vært noen tøffe tak, sier Kim og ler hest, før hun forsikrer meg at hun gjerne skulle gjort det igjen, og derfor skulle ønske hun var 35 år igjen.

- Homokampen har også vært en kamp om seksuell frigjøring?

- Jeg kjempet jo for å være den jeg er, for å kunne elske den jeg forelsket meg i og for ha sex med den jeg ønsket å ha sex med.

Men homokampen er jo så uendelig mye mer. Homofil kjærlighet er også vennskap, nærhet, overbærenhet, omsorg og dialog. Det handler om å få elske den man er glad i, eller de to eller tre man er glad i, for den saks skyld.

- Du har en gang sagt at du skulle ønske det var Pride hele året. Hvordan har du levd ut din Pride?

- Med masse kjærlighet. Med god venner, reiser og det å være sammen med andre mennesker. Jeg var på Utøya for noen dager siden, og jeg elsker å være sammen med unge mennesker. Det er viktig for meg å bringe historien videre. Og så må vi også ta inn over oss at samtidig som vi har kjempet vår kamp så har faktisk samfunnet blitt både mer åpent og rausere.

- Men når det gjelder homokamp og seksuell frigjøring, hva kom egentlig først av høna og egget?

- Helt klart høna! Sier Kim og smiler freidig.

- Det er til og med skrevet bøker om at den seksuelle frigjøringen på 60-tallet på mange måter kan takke homokampen for at det i hele tatt ble noen frigjøring, i alle fall at den skjøt så fart som på 70-tallet.

- I dag er det mye søkelys på de transseksuelles rettigheter, hva tenker du om det?

- Jeg mener det er en viktig kamp. Det er svært viktig at ethvert menneske er i balanse med seg selv. Det er viktig at kroppen din og det du har mellom ørene henger sammen. Samfunnet vil tjene på at færre føler seg syke og deprimerte, og for det enkelte menneske vil det bety enormt mye å få lov til å være i balanse med seg selv. Vi snakker ofte om å være i skapet, men mange av disse menneskene er jo langt inne i bøttekottet i det øyeblikket de føler at de vil ta på seg en kjole.

Kim forteller at også det homofile miljøet har diskriminert de transseksuelle.

- I starten hadde forbundet til og med forbund mot at menn skulle kle seg i kvinneklær. Det var tillatt bare en gang i året, og det var når vi arrangerte karneval.

- Er det så mye bedre i dag da? Når man ser på sjekke-apper at folk skal ha seg frabedt å bli kontaktet av de som er for feminine, for tykke, for gamle eller til og med tilhører en spesiell rase?

- Ja, det der er jo en mangelsykdom. Det er jo noe som mangler folk som har det på den måten. Når de ikke tåler andre mennesker som ikke er mest mulig lik seg selv, så er det jo noe galt i nøtta på dem, sier Kim og snøfter.

Selv valgte den alltid kampklare Kim å slå seg til ro med en ni år eldre kvinne.

- Wenche hadde liksom alt, hun hadde det litt maskuline, det litt autoritære over seg, og det likte jeg, avslører Kim.

- Om noen yngre enn deg liker deg skal du ta det som et kjempekompliment, påpeker Kim.

- En som er eldre har levd, har erfart og har en trygghet og en ro over seg som mange yngre trenger. Ikke en sånn farsfigur, men du vet, en slags sikkerhet. Hun nikker, mest for å vise at hun er enig med seg selv.

- Vi skal være glade for at vi tiltrekkes av forskjellige. Ellers skulle det bli veldig kjedelig. Det er mange ganger jeg sitter på toget til Bergen eller Oslo og ser på et lykkelig par. Det kan være den flotte mannen som sitter sammen med den burugla, og så tenker jeg, hva i all verden ser han i henne? Eller det kan være omvendt. Og så tenker jeg at det er fint at vi har så forskjellig smak.

- Hva med din egen kjærlighet? Du mistet Wenche for tre år siden.

- Det går i bølgedaler. Noen dager er fine, andre er forferdelige og jeg tar til tårene. Sorgen skifter farge, den går aldri over, men du lærer deg å leve med den. Hjemme på kjøkkenet har jeg bilder av Wenche overalt. Noen mener det ser ut som et mausoleum, men jeg må kunne snakke direkte til Wenche, uansett hvor jeg snur meg.

- Det er vel slik at stadig flere eldre oppdager gleden av å opprettholde et levende kjærlighetsliv til langt oppe i årene.

- Ja, er det ikke deilig? Tenk så forferdelig det skulle være å gi slipp på alt dette vidunderlige, selv om man passerer 70, 75 og 80! Det ville være en tragedie. Kroppen blir skrøpeligere med årene, men det mentale holder seg jo levende og frodig, sier hun og smiler lurt.

- Du har aldri tenkt på å møte noen andre?

- Nå er jeg en voksen dame på 84. Om en søt dame skulle finne meg spennende, så hadde ikke det vært meg imot. Jeg har i alle fall ikke noe problem med å se at det er mange søte damer der ute. Jeg har da beholdt både vettet og forstanden, sier Kim og blir litt fjern i blikket.

- Jeg har opplevd så mye deilig i livet, at nå handler det mye om å seile mot havn. Og vet du, det er jeg godt fornøyd med.