Publicerat:
Senast uppdaterad:
Om Henry Miller og Krepsens vendekrets
Paris 1930, Henry Miller skriver brev til en venn: «I start tomorrow on the Paris book: First person, uncensored, formless – fuck everything!»
Dette skrev Miller etter å ha flyttet fra fødebyen New York til Paris, nesten 40 år gammel, for å satse på forfatterkarriéren. Boka han snakker om er «Tropic of cancer», eller «Krepsens vendekrets» på norsk. Advarselen «Not to be imported into Great Britain or USA» prydet omslaget på originalutgivelsen fra 1934. Boka var forbudt i USA fram til 1961.
Henry Miller ble født 1891 i New York, og bodde mesteparten av sitt unge liv i Brooklyn. Hans utradisjonelle sexliv har
blitt filmatisert i «Henry and June», basert på Anaïs Nins bok med samme tittel. Miller hadde et polyamorøst trekantforhold til kona June Miller og forfatteren Anaïs Nin, skal vi tro den sistnevntes dagbøker.
Millers bøker har blitt kalt grisete og «noe av det laveste som er skrevet i litteraturhistorien ». Han dukker allikevel opp på kåringer over de viktigste forfatterne, blant annet i «the Guardian» og franske
«Le Monde». George Orwell mente Miller var «den eneste skjønnlitterære forfatteren av noen som helst verdi», blant engelskspråklige forfattere i sin samtid, og at han var «fullstendig uten moral».
Miller tilbrakte alderdommen i California, og døde på vestkysten i 1980. Først i 1992 kom den norske oversettelsen av Krepsens Vendekrets, oversatt av Axel Jensen. Det er fra denne utgivelsen utdraget i dette nummeret er hentet fra. Romanen forteller delvis selvbiografisk fra tiden i Paris.
Cupido gjengir utdraget med tillatelse fra Cappelen Damm forlag, som ga ut romanen i ny utgave i 2013.
Maria De Medieros (t.v.) spiller Anais Nin, og Uma Thurman
Millers kone June i filmen «Henry and June».
(© MARY EVANS PICTURE / NTB SCANPIX)
«Kliss like alle som en»
Utdarg fra Henry Millers "Krepsens vendekrets" oversatt til norsk av Axel jensen.
Utpå morgenkvisten sitter vi på terrassen på le Dôme. Peckover har vi glemt for lenge siden. Vi fikk det til å svinge litt på Bal Nègre, og Joes tanker penses over på det evige tema: Fitte. Det er på denne tiden av døgnet, når natten ebber ut, at rastløsheten pisker ham opp mot bristepunktet.
Han klager over alle de nye kvinnene han har latt slippe gjennom fingrene i nattens løp, og alle de gamle traverne som han har latt seile sin egen sjø med den begrunnelse at han er så dødelig lei av dem. Han hisser seg opp ved tanken på dette kvinnemennesket fra Georgia – hun har drevet regulær klappjakt på ham i det siste, tryglet ham om å la henne flytte inn, i hvert fall til hun finner seg en jobb.
«Jeg har ikke noe imot å fore henne i ny og ne,» sier han.
«Men fast følge? Aldri! Hun ville spolere hele opplegget med de andre fittene.» Hva som går mest innpå ham er at hun ikke legger på seg. «Det er som å gå til sengs med et skjelett,» sier han. «For et par netter siden lot jeg henne bli med opp – av pur medlidenhet – og hva tror du det forrykte ludderet hadde gjort med seg selv? Hun hadde raket den! Ikke så mye som et hårstrå tilbake. Har du noensinne gjort det med et kvinnfolk som har raket av seg hele dusken?
Motbydelig, hva? Men det er rart også. Sinnssykt på en måte. Det har ingen likhet med en fitte lenger. Det ligner en utkokt musling eller noe i den stilen.» Her begynner han å beskrive hvordan han ble mer og mer nysgjerrig, hvordan han gikk ut av sengen og lette efter lommelykten.
«Jeg fikk henne til å vrenge den ut for meg, og dermed satte jeg lysstrålen rett på den. Du skulle sett meg … det var komisk.
Jeg ble så oppslukt av denne sprotten hennes at jeg glemte henne fullstendig. Aldri har jeg studert en fitte mer inngående. En kunne faktisk tro at det var første gang jeg så en. Og jo mer jeg undersøkte den, jo mindre interessant forekom den meg. Det beviser at når alt kommer til alt så er det hele noe forbannet bløff. Det er ingenting i det hele tatt.
Og særlig når den er glattraket. Det er håret som skjenker en fitte mystikk. Der har du grunnen til at statuer later en kald. Bare en gang har jeg sett en virkelig fitte på en statue – Rodin selvfølgelig. Du burde ta en kikk på den ved leilighet … hun spriker alt hun er god for … det var visst ikke noe hode på henne. Bare en fitte, med andre ord. Herregud, det så reddsomt ut. Saken er jo den – de er kliss like alle som en. Når du ser dem fullt påkledt, lurer du deg selv til å fable om alle slags gode saker, du gir dem en slags individualitet. Noe forbannet sprøyt! Det sier seg selv. Det er ikke annet enn en revne mellom lårene på dem … og den blir du sprengkåt av … og mesteparten av tiden gidder du ikke så mye som å se på den. Du vet bare at der er den, og den eneste tanken du har i skallen er å få det helvetes brekkjernet inn i den. Det er som om kukken tenker for deg.
Snakker om illusjon! Du blir varm i ballene for ingen verdens ting. Ikke annet enn en revne med hår på – eller uten hår. Det er så rystende meningsløst at det fascinerte meg å studere den. Jeg må ha drevet på med det i en ti minutters tid. Og når du driver slik og studerer den, løsrevet fra alt annet liksom, får du alle slags snurrige ideer. Alt dette snakket om seksualmysteriet, for eksempel. Plutselig oppdager du at det hele beløper seg til null – et tomrom, kort og godt. Ville det ikke vært fornøyelig du, om man fant et munnspill inne i den … ja, eller en kalender? Men det finnes ingenting der … absolutt intet. Det er motbydelig – Jeg ble nesten gal. Vet du hva jeg gjorde efterpå? Jeg ga henne et raskt stikk og dermed snudde jeg ryggen til henne. Nemlig! Jeg tok en bok og begynte å lese. En bok, selv en dårlig bok, kan en få noe ut av. Men en fitte? Det er rett og slett bortkastet tid …»
Henry Millers «Tropic of cancer» ble utgitt i Paris 1934 på Obelisk Forlag, og oversatt til norsk 1992 av Axel Jensen på Cappelen Forlag som «Krepsens vendekrets». Utgitt i ny utgave 2013 på Cappelen Damm. Gjengitt med tillatelse fra forlaget.
Dette skrev Miller etter å ha flyttet fra fødebyen New York til Paris, nesten 40 år gammel, for å satse på forfatterkarriéren. Boka han snakker om er «Tropic of cancer», eller «Krepsens vendekrets» på norsk. Advarselen «Not to be imported into Great Britain or USA» prydet omslaget på originalutgivelsen fra 1934. Boka var forbudt i USA fram til 1961.
Henry Miller ble født 1891 i New York, og bodde mesteparten av sitt unge liv i Brooklyn. Hans utradisjonelle sexliv har
blitt filmatisert i «Henry and June», basert på Anaïs Nins bok med samme tittel. Miller hadde et polyamorøst trekantforhold til kona June Miller og forfatteren Anaïs Nin, skal vi tro den sistnevntes dagbøker.
Millers bøker har blitt kalt grisete og «noe av det laveste som er skrevet i litteraturhistorien ». Han dukker allikevel opp på kåringer over de viktigste forfatterne, blant annet i «the Guardian» og franske
«Le Monde». George Orwell mente Miller var «den eneste skjønnlitterære forfatteren av noen som helst verdi», blant engelskspråklige forfattere i sin samtid, og at han var «fullstendig uten moral».
Miller tilbrakte alderdommen i California, og døde på vestkysten i 1980. Først i 1992 kom den norske oversettelsen av Krepsens Vendekrets, oversatt av Axel Jensen. Det er fra denne utgivelsen utdraget i dette nummeret er hentet fra. Romanen forteller delvis selvbiografisk fra tiden i Paris.
Cupido gjengir utdraget med tillatelse fra Cappelen Damm forlag, som ga ut romanen i ny utgave i 2013.
Maria De Medieros (t.v.) spiller Anais Nin, og Uma Thurman
Millers kone June i filmen «Henry and June».
(© MARY EVANS PICTURE / NTB SCANPIX)
«Kliss like alle som en»
Utdarg fra Henry Millers "Krepsens vendekrets" oversatt til norsk av Axel jensen.
Utpå morgenkvisten sitter vi på terrassen på le Dôme. Peckover har vi glemt for lenge siden. Vi fikk det til å svinge litt på Bal Nègre, og Joes tanker penses over på det evige tema: Fitte. Det er på denne tiden av døgnet, når natten ebber ut, at rastløsheten pisker ham opp mot bristepunktet.
Han klager over alle de nye kvinnene han har latt slippe gjennom fingrene i nattens løp, og alle de gamle traverne som han har latt seile sin egen sjø med den begrunnelse at han er så dødelig lei av dem. Han hisser seg opp ved tanken på dette kvinnemennesket fra Georgia – hun har drevet regulær klappjakt på ham i det siste, tryglet ham om å la henne flytte inn, i hvert fall til hun finner seg en jobb.
«Jeg har ikke noe imot å fore henne i ny og ne,» sier han.
«Men fast følge? Aldri! Hun ville spolere hele opplegget med de andre fittene.» Hva som går mest innpå ham er at hun ikke legger på seg. «Det er som å gå til sengs med et skjelett,» sier han. «For et par netter siden lot jeg henne bli med opp – av pur medlidenhet – og hva tror du det forrykte ludderet hadde gjort med seg selv? Hun hadde raket den! Ikke så mye som et hårstrå tilbake. Har du noensinne gjort det med et kvinnfolk som har raket av seg hele dusken?
Motbydelig, hva? Men det er rart også. Sinnssykt på en måte. Det har ingen likhet med en fitte lenger. Det ligner en utkokt musling eller noe i den stilen.» Her begynner han å beskrive hvordan han ble mer og mer nysgjerrig, hvordan han gikk ut av sengen og lette efter lommelykten.
«Jeg fikk henne til å vrenge den ut for meg, og dermed satte jeg lysstrålen rett på den. Du skulle sett meg … det var komisk.
Jeg ble så oppslukt av denne sprotten hennes at jeg glemte henne fullstendig. Aldri har jeg studert en fitte mer inngående. En kunne faktisk tro at det var første gang jeg så en. Og jo mer jeg undersøkte den, jo mindre interessant forekom den meg. Det beviser at når alt kommer til alt så er det hele noe forbannet bløff. Det er ingenting i det hele tatt.
Og særlig når den er glattraket. Det er håret som skjenker en fitte mystikk. Der har du grunnen til at statuer later en kald. Bare en gang har jeg sett en virkelig fitte på en statue – Rodin selvfølgelig. Du burde ta en kikk på den ved leilighet … hun spriker alt hun er god for … det var visst ikke noe hode på henne. Bare en fitte, med andre ord. Herregud, det så reddsomt ut. Saken er jo den – de er kliss like alle som en. Når du ser dem fullt påkledt, lurer du deg selv til å fable om alle slags gode saker, du gir dem en slags individualitet. Noe forbannet sprøyt! Det sier seg selv. Det er ikke annet enn en revne mellom lårene på dem … og den blir du sprengkåt av … og mesteparten av tiden gidder du ikke så mye som å se på den. Du vet bare at der er den, og den eneste tanken du har i skallen er å få det helvetes brekkjernet inn i den. Det er som om kukken tenker for deg.
Snakker om illusjon! Du blir varm i ballene for ingen verdens ting. Ikke annet enn en revne med hår på – eller uten hår. Det er så rystende meningsløst at det fascinerte meg å studere den. Jeg må ha drevet på med det i en ti minutters tid. Og når du driver slik og studerer den, løsrevet fra alt annet liksom, får du alle slags snurrige ideer. Alt dette snakket om seksualmysteriet, for eksempel. Plutselig oppdager du at det hele beløper seg til null – et tomrom, kort og godt. Ville det ikke vært fornøyelig du, om man fant et munnspill inne i den … ja, eller en kalender? Men det finnes ingenting der … absolutt intet. Det er motbydelig – Jeg ble nesten gal. Vet du hva jeg gjorde efterpå? Jeg ga henne et raskt stikk og dermed snudde jeg ryggen til henne. Nemlig! Jeg tok en bok og begynte å lese. En bok, selv en dårlig bok, kan en få noe ut av. Men en fitte? Det er rett og slett bortkastet tid …»
Henry Millers «Tropic of cancer» ble utgitt i Paris 1934 på Obelisk Forlag, og oversatt til norsk 1992 av Axel Jensen på Cappelen Forlag som «Krepsens vendekrets». Utgitt i ny utgave 2013 på Cappelen Damm. Gjengitt med tillatelse fra forlaget.
- Sökord:
- Kvinne
- Vagina / Vulva
