​Hva hemmer eller fremmer lysten?

Etter at en filosof sikkert hadde tenkt lenge over mange ting, kom han fram til følgende innsikt om det å være: Det er fordi vi tenker, at vi er. Denne uttalelsen – «Cogito ergo sum», som den heter på latin – har kommet til å bli et varemerke for arten menneske.

Opphavspersonen, filosofen René Descartes (1596 – 1650), kunne selvsagt ha tenkt ut en rekke andre muligheter, men han gjorde ikke det, og vi mennesker kom til å kalle oss «Homo sapiens» – som ganske direkte betyr en tenkende eller en klok mann.

Descartes kunne ha tenkt at vi er til når vi leker (homo ludens), eller når vi engasjerer oss i seksualitet (homo eroticus), men de sidene av vår væren fikk ikke være med, og dermed ble vi alle sittende fast i den såkalte kartianske måte å se oss selv på.

Det har ført til slike ytterligheter som at man har trodd at hjernen kunne klare seg alene, uten dette vidløftige kroppslige vedhenget. Den kan ikke det. Å tenke seg hjernen uten resten, er like meningsfylt som en sentralbanestasjon uten jernbane-nett og uten lokalstasjoner.

For klok for sex?

Vi skal ikke desto mindre konsentrere oss hjernen, samtidig som vi ikke et øyeblikk slipper homo eroticus av syne. Det er den seksuelle hjernen dette skal dreie seg om, sentralstasjonen for våre følelser, våre sansinger, opplevelser og nytelser. Det dreier seg på ingen måte om noe enkelt system.

Mange hormoner og mange hjerneområder er involvert i seksualitet, i forelskelse og i kjærlighet, og disse hormonene og hjerneområdene fungerer etter to motsatte prinsipper: De som hemmer (inhiberer) og de som fremmer (eksiterer).

Når den «kloke mann» finner det uhensiktsmessig med sex, vil han ta i bruk de hemmende, og om sex skulle være på sin plass, kommer de fremmende i virksomhet. Den kloke mann er oss alle, av alle slag og av alle kjønn. Vi inneholder, i alle fall nesten, de samme hemmende og fremmende systemene. Det betyr, at om vi er i slag for sex, har vi to til tre muligheter: Vi kan slå av de hemmende, vi kan slå på de fremmende, eller vi kan gjøre begge deler.

Doktor Pfaus og rotte-sex

Spørsmålet er imidlertid: Hvordan gjør vi det? Det er det mange som har lurt på i tiden både før og etter René Descates. En slik person er canadieren James G. Pfaus. Han har holdt på med dette lenge. Han, og selvfølgelig også en rekke andre, har lært oss en masse om seksualhemmende og seksualfremmende systemer i oss og omkring oss, sett fra det vi må kalle en fysiologisk synsvinkel. Psykologi har eksempelvis ikke vært Pfaus’ fokus, noe jeg skal komme tilbake til.

Pfaus har i stor utstrekning benyttet seg av rotter, for så lite som vi måtte like det, er rotter svært like oss, ikke minst hva angår seksualitet, forelskelse og, tro meg, kjærlighet. Pfaus har publisert tallrike artikler om emnet sex, rotter og mennesker de siste to-tre tiårene. Dette har rimeligvis den farmasøytiske industrien hatt stor interesse for.

Ethvert stoff som enten kunne hemme hemming eller fremme fremming av vår seksualitet, vil ha et stort salgs-potensiale. Tenk på dem som opplever at de har lite seksuell lyst. En pille i munnen, og vips: Skal vi knulle, elskede? Hadde hjernen vært en enkel stasjon, kunne det ha vært så enkelt, men slik er det ikke.

Hjernen – en narkolab?

La oss ta en liten titt på kompleksiteten i systemene og begynne med de hemmende: Her er kjemikaliene, hjernens egenproduserte kjemikalier av stor betydning. De er rett og slett i stand til å nøytralisere de systemene som virker seksualfremmende.

Stoffene med denne kapasiteten er først og fremst hjernens opioider, hjernens egne morfin-liknende stoffer. De virker i kombinasjon med endocannabinoider som faktisk likner THC-stoffet i cannabis, derfor navnet «endo», som betyr internt og cannabinoid, som betyr cannabis-liknende. Det er da også kjent at både bruk av opiater og cannabis er ugunstig for seksualiteten.

Det samme gjelder et tredje stoff, serotonin. Det er det stoffet det blir mer av i hjernen når vi tar «lykkepiller», og den seksualhemmende virkningen er da også oppført som bivirkning i den medisinske felleskatalogen.

I tillegg til disse tre er prolaktin, et annet hypofysehormon, også en kraftfull seksualitets-hemmer. Det er fint funnet på, ettersom prolaktin-konsentrasjonen er stor hos kvinner som ammer. Naturen synes nok det er greit at man blir ferdig med å amme den ene, før den neste kommer seilende.

Samspill og konflikt

Noen midler mot depresjon, noen andre slags lykkepiller, øker konsentrasjonen av stoffet dopamin i hjernen. Meningen er både å oppheve depresjonen og fremme seksualiteten. Det er meningsfullt, ettersom det nettopp er hjernens såkalte dopaminerge system som fremmer seksualiteten vår.

Det dopaminerge systemet er selve kjernen i vår seksualfremmende funksjon. Det ligger i den delen av hjernen som vi egentlig har til felles med alle pattedyr, deriblant altså rotter. I dette systemet er det også viktige innslag av stoffene noradrenalin og ikke minst oxytocin.

Det siste er det hypofysen som lager, og den står i nærkontakt med nettopp de områdene som utgjør det dopaminerge systemet. I hjernen er alt i samspill. «Skal, skal ikke», sier tanken, og hjernekjemikaliene står klare for jobben, enten resultatet blir «skal» eller «ikke».

Kjønnsforskjeller

Dette spørsmålet kan det være vel verd å tenke over noen øyeblikk. Det slår oss at dette kan ha med læring og tillatelser å gjøre. Det er helt riktig. Hjernene våre kan bli manipulerte, ikke bare utenfra som ved hjernevask, men også av seg selv, selv om det nok ofte ligger kulturelle, seksuelle bakvaskelser i bunnen.

Så viser det seg at disse hemmende og fremmende systemene ikke er helt like i kvinnekropper og mannekropper. Når det gjelder rotter, har det i alle fall vist seg at det dopaminerge systemet er mer komplekst for hun- enn for han-rottene.

Mange hevder, på mer eller mindre sviktende grunnlag, at slik er det hos mennesker også. Ser man litt psykologisk på dette, er det ikke sikkert at det er nyttig for kvinner å få seg selv beskrevet som komplekse. Den debatten hører imidlertid ikke hjemme her.

Hanrottas mysterier

Hanrotter er forresten ikke frie for kompleksitet de heller. Eksempelvis har de sex med hvilken hunrotte det skal være, men når det gjelder å ejakulere, levere sæd, foretrekker de den damen de kjenner best. Vi vender ikke desto mindre tilbake til oss selv, til hjernene våre med sine fremmende og hemmende systemer for seksualitet.

I den sammenhengen er det hensiktsmessig å blåse liv i et gammelt begrep, nemlig «libido». Det dreier seg om hvordan seksuell motivasjon svinger fra lavt til høyt i alle levende organismer, og hvordan dette påvirkes av hvilke hormoner og kjemikalier som til enhver tid er i overvekt. I tillegg påvirkes alt dette rimeligvis av ytre omstendigheter.

Orgasme og belønning

For at de fremmende systemene skal komme i virksomhet, er det kjekt om det finnes en egnet seksualpartner tilgjengelig, og like kjekt er det om omstendighetene tilsier at: Her er det ingen ting i veien for en erotisk erfaring. Belønning blir et nøkkelord. Hjernene vår har et eget senter for belønning. Det vil si, det er ikke ett senter, men en rekke strukturer som befinner seg nær knyttet til det dopaminerge systemet – rimelig nok, kan vi tenke. Slik har nok naturen også tenkt: Skal det bli avkom, må vi ha sex, skal det ble sex, må vi ha en belønning.

Belønningen har to helt motsatte effekter på de hemmende og de fremmende seksualsystemene. I oppstartsfasen aktiverer senteret de fremmende stoffene. Når belønningen er levert, aktiveres de hemmende. Da tar vi heller en kopp te, et glass rødvin eller legger oss til å sove. Libido reflekterer de stadig pågående svingningene i lyst, kåthet, belønning og hemming. Det fører tankene til han som var så takknemlig for orgasmen, «for», sa han, «uten den, måtte vi jo drive på uavlatelig».

Nøkler og låser

Om noen av leserne nå føler de har mistet tråden, tror jeg de har et svært godt poeng. Hjernen er et sett av mange tråder som dels trekker i samme, dels i høyst forskjellige retninger. Ikke engang alle de stoffene jeg har nevnt oppfører seg likt hele tiden.

For at et stoff skal ha en effekt i nervesystemet, må det stoffet ha egnede reseptorer i de områdene hvor stoffet er ment å virke. Det vil si at vi kan se på opioider, endocannaboider, serotonin, noradrenalin og oxtocin som nøkler. Reseptorene er en slags låser på cellene som disse nøklene passer inn i.

Det er altså bare celler med egnet lås som påvirkes av de forskjellige substansene. For å gjøre alt dette enda mer komplekst, har naturen ordnet det slik at det ikke alltid er det samme som skjer når en substans passer i låsen, og cellen «åpner seg». Det er til og med slik at det samme stoffet i noen celler utløser en aktiverende virkning, mens det i andre gjør omtrent det motsatte. Derfor blir det så vanskelig å forstå de fine nyansene som skjer i den hjernen vi alle bruker hele tiden.

Testosteron i miksen

Noen lurer kanskje på hvor det ble av kjønnshormonene i denne sammenhengen. Virker ikke de også på seksualiteten? Jo, det gjør de, samtidig som de sett fra hjernens synsvinkel, kommer utenfra.

Kjønnshormon-produksjonen i kroppen skjer for det aller meste i eggstokker, testikler og binyrer. Ingen er upåvirket av disse hormonene, heller. Særlig er testosteron et stoff med evne til å sette i gang det dopaminerge systemet i hjernen.

Er det da slik at alle disse systemene, i hjernen og resten av kroppen, går for egen maskin? At de starter og stopper seg selv, så og si. Ja, det diskuteres, men for de aller fleste praktiske og erotiske formåls skyld, er det greiere å tenke at noe utløser, at noe vi gjør, opplever eller tenker får systemene i gang. Det kan være sanseinntrykk, luktinntrykk, hørselsinntrykk, berøringsinntrykk eller kombinasjoner av disse. Slik kommer psykologien inn i bildet.

Psykologi og kultur

Slik kommer også seksualnegative innspill fra kulturene inn i bildet, på samme måte som de seksualpositive gjør det. Her blir også hver enkelt persons personlige historie av vesentlig betydning for hvordan vi slår av, eller på, hemmende eller fremmende systemer for seksualitet. Det er da det er godt om belønningssystemet allerede har forsynt oss rikelig. Det gir motivasjon til mer. Libido aktiveres og livet blir deilig, én gang til.

Så blir det dette vi kommer tilbake til, også når det gjelder hjernen, at det som gjelder mest er hvordan vi forholder oss til sex, og dypest sett, om vi er seksualnegative eller -positive. Det første slår på hemmingen, de siste slår på fremmingen. Jeg tenker at uansett hva René Descartes hadde å si om saken, er vi mange som føler sterkt for at vi slipper til dopamin og oxytocin, og nyter god seksualitet i frihet og glede.

Dette er en oppfølger til artikkelen «Sex og hjernen – tango for to», om Sue Carters forskning i Cupido #2 2017, og tar utgangspunkt i presentasjonen «Brain Mechanisms of Sexual Desire, Pleasure, and Inhibition», holdt av den kanadiske seksualforskeren James Pfaus på World Associaton for Sexual Health 2017 (WAS) i Praha.

Benestad er spesialist i klinisk sexologi, og professor i sexologi ved Universitetet i Agder.

James G. Pfaus er professor i nevrovitenskap og psykologi ved Concordia Universitet i Montreal.