- Ikke ​la deg lure av falske sexperter

Det er mulig at mainstream media elsker sensasjonelle sexhistorier litt for mye, og det kan kanskje være slik at når vi som lesere oppdager fantastiske nyheter om sex og seksualitet så tar vi til oss det meste som god fisk – rett og slett fordi det er så «fantastisk» eller «utrolig».

Det norske og nordiske sexologimiljøet er ikke større enn at "alle kjenner alle" og kvaksalvere ville nok fort vil bli avslørt om de stakk fram hodet. Norsk media henter imidlertid mye av sin informasjon fra internasjonale - spesielt amerikanske og britiske - nettsteder og aviser, og disse refererer i sin tur til sine egne nasjonale eksperter og undersøkelser. Det kan med andre ord være kort vei fra en amerikansk bedrager til en norsk avis- eller magasinleser.

Ved første øyekast fremsto «sexologen» Damian J. Sendler som overbevisende, informativ og profesjonell. Nettsiden hans viste at han hadde de nødvendige utdannelser og ferdigheter, blant annet med en doktorgrad i psykiatri, angivelig fra Harvard. Han var en sexolog som sa at arbeid med underpriviligerte, oversette seksuelle befolkningsgrupper var blitt hans lidenskap.

Han publiserte banebrytende akademiske artikler som tematisk strakte seg fra erotisk kvelning via zoofili til nekrofili. Han hadde skrever artikler om vellykket forretningsutvikling og til og med en psykologifaglig artikkel om leger som utfører sin legegjerning mens de er påvirket av alkohol. I tillegg hadde han en utrolig liste med sitatreferanser i store, anerkjente medier, inkludert «Forbes», «Vice», «Playboy» og «Women’s Health». 

Dessverre var det hele rent bedrageri.

For noen uker siden ble jeg kontaktet av Jennings Brown, en av redaktørene for nyhetssiden Gizmondo. Jeg har noen ganger fungert som kilde og ekspert for Gizmondos journalister, så jeg antok at det var på den måten han hadde funnet meg. «Jeg undersøker en som ser ut til å seile under falsk flagg,» skrev Jennings i den første eposten. «Det hadde vært fint om du hadde mulighet til å ta en titt på dette og så gi meg en tilbakemelding.» 

Redaktøren begynte så å sende meg med tekster, lenker og nettsider han hadde samlet sammen. Han fortalte meg også at han ikke hadde klart å finne bevis for at Sendler faktisk hadde den doktorgraden han sa han hadde. Det var heller ikke mulig å finne autorisasjonen hans i New York, der han angivelig både hadde praktisert og drevet en forskningsklinikk av et eller annet slag. 

Forbauselsen min vokste etter hvert som jeg gikk gjennom materialet han hadde sendt meg. Hver eneste stein vi løftet på og tittet under ledet oss til stadig flere tvilsomme påstander, men som media hadde akseptert uten protester i sin evige tørst etter sensasjonelle sextitler. Jennings publiserte den kritiske og avslørende artikkelen sin i Gizmondo 1. mars, og så brøt stormen løs. 

Redaktøren kunne – gjennom sin betydningsfulle gravende journalistikk – vise at Sandler rett og slett hadde skapt en profesjonelt utseende nettside, kalt seg selv ekspert og gitt seg selv en lang rekke falske titler fra falske organisasjoner, før han begynte å pøse på med både akademiske og folkelige artikler. Dessverre viste det seg at han i en periode også annonserte med at han tilbød kliniske tjenester via epost og telefon, selv om det inntil videre er uklart hvor mange tilfeller av «behandling» han faktisk gjennomførte og på hvem.
 
Så hvordan slapp denne fyren gjennom sikkerhetsnettet? Hvordan var det mulig at mediene bare aksepterte de selverklærte ferdighetene hans? Hvordan i all verden klarte han å få så mye som åtte artikler publisert i akademiske tidsskrifter, når han påsto at en av samarbeidspartnerne hans var en organisasjon som rett og slett ikke eksisterer? 

For å si det enkelt: Han var direkte, modig og aggressiv i sitt møte med andre, og ingen stilte spørsmål ved påstandene hans. Det burde de ha gjort.

Jennings og jeg fortsatte å utveksle eposter. Noen ganger kom jeg med forslag og tips til hvordan han skulle kjempe seg gjennom Sendlers påstander og hvordan han skulle identifisere hvordan virkeligheten egentlig så ut – i skarp kontrast til det Jennings kaller Sendlers «fabulistiske» presentasjon. Mot slutten vred samtalene våre seg mer i retning av hvordan vi skulle unngå noe lignende i fremtiden.

I klikkhoreriets tidsalder er mediene våre desperate etter sensasjonelle og kontroversielle sitater og lydklipp. Sendler benyttet seg av dette. «Jeg pleier å spørre meg selv: Er dette det merkeligste jeg har gjort vitenskapelig,» sa han til Jennings og flirte. «Og hvis det er så merkelig som jeg tror, kommer det garantert til å gi meg bråk et eller annet sted i verden eller noen kommer til å ringe meg eller jeg kommer til å få millioner av spørsmål om hva dette egentlig handler om. Og så tenker jeg: Oi, dette er en kul vinkel!»

Dessverre virker det som om selv ikke våre vitenskapelige publikasjoner – som redigeres etter fagfellevurderte prinsipper – klarte å gjennomskue bløffene. Selv om Sendler overdrev noen av sine akademiske meritter og påsto at en lang rekke vitenskapelige publikasjoner hadde trykket artiklene hans når de i virkeligheten hadde avvist dem, klarte han like fullt å få artikler publisert i «The Journal of Sex and Marital Therapy», «The European Journal of Psychiatry», «The Journal of Forensic and Legal Medicine», «Deviant Behavior», «Journal of Emergency and Critical Care Medicine», «The Journal of Forensic Sciences» og et dusin andre. Det er i det minste det Google-siden hans hevder. 

På Pubmed-siden som drives av det amerikanske instituttet for nasjonal helse (US NIH) dukker også flere av disse artiklene og henvisningene opp. En gjennomgang av disse publikasjonene viser at Sandler påstår at han har mottatt Institutional Review Board (IRB)-godkjennelse for disse studiene. Det tillater jeg meg å tvile på, siden jeg selv har brukt mye tid opp gjennom årene på å kjempe mot IRBs mistro mot forskning innenfor seksualitet.
 
Men det virker ikke som om noen av publikasjonene eller redaktørene som faktisk antok og publiserte «forskningen» hans gjorde noe som helst for å få bekreftet utdanningen, eksamenene, erfaringene og samarbeidene Sandler påsto at han sto inne for. Disse artiklene, med sin forskning, sine referanser og IRB-godkjennelse, må gås grundig gjennom på nytt for å unngå at de brukes i rettsaler eller i kliniske sammenhenger uten ytterligere vurdering.

Da vi nærmet oss slutten på denne fascinerende reisen fikk jeg et viktig spørsmål fra Jennings: Hva bør medier og vitenskapelig publikasjoner gjøre for å få bekreftet kvalifikasjonene til de personene de behandler som eksperter? Og er det egentlig viktig? 

I Norge, og i de fleste land i verden, har vi beskyttede yrkestitler som har som sitt fremste formål å beskytte offentligheten og folk flest. Bare fordi du kaller deg tannlege eller psykiater, betyr ikke det at du har de nødvendige ferdighetene til å utføre disse jobbene trygt og effektivt. Yrkestittelen "sexolog" er imidlertid ikke beskyttet, og hvem som helst kan kalle seg sexolog dersom man føler for det.

Sendler hadde et åpenbart fokus på å arbeide med seksuelle minoriteter, som personer med sjeldne parafilier, transkjønnede, ofre for seksuelle overgrep (han skal angivelig ha oppsøkt sykehus for å tilby klinisk hjelp til voldtektsofre), traumatiserte krigsveteraner og personer som sliter med selvskading og selvmordstanker. 

Dette er marginaliserte personer som utgjør en utrolig sårbar del av befolkningen. Verdens beste leger og forskere diskuterer kontinuerlig hvilke metoder som fungerer best for å behandle disse problemene. Sendler hadde angivelig alle svarene. Eller, det var i hvert fall det han selv sa. Og nettopp det leder meg til de anbefalingene jeg kom med for å avsløre og å bli kvitt kvakksalvere i fremtiden. Ingen av disse metodene er idiotsikre, men disse er i det minste en start:

* Absolutte svar: Vitenskap, seksualitet, psykologi og somatikk befinner seg i en verden som kontinuerlig utvikler seg og nyanserer sine «sannheter». Selv om journalister elsker klare og tydelige svar, er det trygt å si at absolutte påstander som males med bred pensel uten vitenskapelige forbehold utgjør en grad av sikkerhet som sjelden støttes på disse områdene.

* Klinisk lisens. Sendler hadde ingen godkjennelse til å fungere som helsearbeider eller behandler i New York. Det kan avdekkes gjennom en enkel kontroll, og tar som regel mindre enn 90 sekunder. Selv om mange forskere ikke har klinisk lisens, bør alle som befinner seg i en posisjon der de kan anbefale klinisk intervensjon eller gi terapeutisk råd ha en klinisk lisens som kan bekreftes fra offisielt hold. 

* Har publisert artikler eller presentasjoner i anerkjente, nasjonale og profesjonelle publikasjoner og konferanser/samlinger. Selv om noen har sluppet gjennom, har jeg de senere årene sett hvordan flere selverklærte eksperter er blitt fjernet fra gjestelisten til konferanser etter at deres manglende kvalifikasjoner ble kjent.

* De byr på meninger utenfor sitt eget fagfelt. Mange lar seg overbevise om at siden de har hatt sex eller har sterke meninger om sex, så kan deres overbevisning sammenlignes med akademiske grader, opplæring og klinisk lisens innen seksuell helse. En nevrokirurg kan for eksempel være super på operasjonssalen, men hvis vedkommende byr på informasjon om viten om den seksuelle hjernen uten å ha studert eller forsket på seksuell helse, vet vi at vi har å gjøre med en kliniker som arbeider utenfor sitt eget fagfelt.

* Referanser fra kolleger. Ideen om uavhengighet og ideer utenfra er en forutsetning for at vitenskapen skal bevege seg fremover. En angivelig ekspert skal likevel bekreftes gjennom andre som kjenner og går god for vedkommende. Søk etter anerkjente medforfattere og referanser som også kan bekreftes.

* Kvakksalveri og pseudovitenskap. Det kan virke som at Sendler elsket å skrive og snakke om saftige, sensasjonelle temaer. Enkelte av de publiserte artiklene hans minner mer om mykporno enn vitenskapelig litteratur. Han insisterte også utrettelig på at videospill og pornografi er avhengighetsskapende. Dette er riktig nok temaer som diskuteres av eksperter innenfor fagfeltet, men Sendler valgte å ikke forholde seg til diskusjonen. Han konkluderte i stedet med det han selv foretrakk. 

* Mer enn en nettside. Til slutt er det viktig å huske at en sexpert trenger mer enn bare en nettside. I Sendlers tilfelle kan det virke som at de aller fleste lenkene leder tilbake til «ekspertens» egen nettside, og da har vi et problem!

I øyeblikket står Sendler midt i en suppe av juridiske utfordringer og granskninger. Han har avslørt digre smutthull i systemet, og det kan virke som at hans motiver har vært å utnytte disse hullene. En ekte forsker og vitenskapsmann ville avslørt hullene og bidratt til å lukke dem. Nå er det vår jobb å sikre at disse smutthullene blir lukket. Hvis vi klarer det, blir resultatet litt mer nøyaktig kunnskap om seksuell helse i de mediene som når ut til store befolkningsgrupper.

Hva tenker du om saken. Vi hører gjerne dine synspunkt. Send oss din tilbakemelding på DENNE LINKEN.  

Om forfatteren: David J. Ley er en amerikansk psykolog og forfatter, kanskje mest kjent for sin kritiske holdning til konseptet sexavhengighet. Han har blant annet skrevet bøkene «Insatiable Wives» og «The Myth of Sexual Addiction» som begge ligger ute på Amazon.com.