Nytt nummer ute nå!
Aktivisten - LGBT-aktivisten Kim Friele holder foredrag for Oslo-politiet på åpningsdagen for Prideuken i Oslo.  | © Ryan Kelly / NTB scanpix

Hva skal vi egentlig med sånn homo-pride?

Publisert: 18.06.2019 kl. 12:32 | Oppdatert: 18.06.2019 kl. 12:32

Forfatter: Tore Aasheim
Cupidos redaktør har gjort seg noen tanker om hvordan ordføreren (Ap) og varaordføreren (H) i hans hjemkommune har tatt til orde for en lokal Pride-markering.
Hvert år blusser debatten opp igjen: Hva er egentlig vitsen med alle disse halvnakne homofile og lesbiske som så ellevilt presser på de av oss som er heterofile sin seksualitet, privatliv og plagsomme livsglede?

Samtidig som mange uttrykker negative holdninger til pride, så spør de gjerne «hvorfor er det ingen pride for oss heterofile? Hvorfor kan ikke samfunnet vise samme stolthet og glede ovenfor barnefamilier og heterofile parforhold?» 
Heterofil pride hadde kanskje ikke vært en så dum idé om man kunne vise til ett eneste land i verden der det er forbudt eller forbundet med lange fengselsstraffer, tortur, forfølgelse eller dødsstraff å være hetero…

I år er det 50 år siden opprøret i Stonewall. For å forstå hvorfor Pride er så viktig, er det greit å sette seg inn i hva dette opprøret var.

Stonewall var en bar i Christopher Street i New York. Det var et samlingssted for homofile og dragqueens, en bar som med jevne mellomrom ble utsatt for politirassiaer der hovedhensikten var å plage og sjikanere homsene.

28. juni 1969 fikk dragqueen-ene og homsene nok, hele bunten klikka i vinkel og gikk til motangrep mot politiet. Det ble et helvetes lurveleven og sammenstøtet er blitt beskrevet som et opprør mot undertrykkelse, diskriminering og sjikane.

Opprøret spredte seg og kampviljen var tent, man begynte å gå i demonstrasjonstog og folk ville aldeles ikke lenger la seg kues, latterliggjøres og tøyles. Det er litt av forklaringen på at demonstrasjonene har fått et slikt preg av ekstravaganse og overdrivelse – her er det jaggu ingen som skal holdes tilbake.

Det kommer selvsagt an på politisk ståsted og personlige meninger, men mange vil nok være enige i at et samfunn som støtter opp om kvinners rettigheter også er bra for mannfolka i samfunnet. På samme måte vil mange være enige i at et samfunn som verner og beskytter minoritetene - inkludert de seksuelle minoritetene - også vil være et ok sted å være for majoriteten. Selv om det kanskje er noen der ute som er redde for et mangfoldig, åpent og inkluderende sexpositivt samfunn, så vil de aller fleste av oss være enig i at det er et godt sted å leve for de aller, aller fleste.

Forrige uke gikk det norske politiet ut og ba om unnskyldning for hvordan de opp gjennom årene har behandlet homofile. Det har nemlig ikke alltid vært slik at man trygt kunne kontakte politiet etter å ha blitt banket fordervet av en gjeng pøbler på gata eller på et lokale utsted. Denne uken kommer hundrevis av norske politifolk til å gå i «homo-tog» i Oslo – det er også pride, og det er viktig å huske på.

Pride er også å vise hvem man egentlig er og hva man står for, og derfor synes jeg det er helt greit at barne- og familieminister Ingolf Ropstad (KrF) holder seg borte fra Pride-toget om han føler at det er feil sted for ham å være. Alt for mange politikere «maler seg rosa», for å skjule at de i virkeligheten bærer helt andre farger.

Rosa-fargen som er blitt en slags kampfarge for homofile, brukes forresten ikke fordi den er «femi».

Rosa-fargen stammer fra de rosa trekantene som nazistene tvang de homofile å bære i konsentrasjonsleirene for de ble torturert og gasset ihjel. Jødene fikk gule davidstjerner, homoene fikk rosa trekanter.

I Oppdal kommune i Trøndelag har varaordfører Ingvill Dalseg (H), på eget initiativ foreslått at man politisk skal markere 50-årsjubileet for opprøret i Stonewall. Forslaget ble fremmet i kommunestyret i mai og fikk full tilslutning av ordfører Kirsti Welander (Ap) og resten av kommunestyret. 

Jeg håper at alle i Oppdal og Trøndelag - og resten av Norge for den saks skyld - skjønner hvor stort det er at et slikt forslag kommer fra to representanter fra «majoriteten» og at man har tatt innover seg at Pride er mer enn glitter og festrusa mennesker.

Pride er en solidaritetserklæring på samme måte som 1. mai er det til arbeiderbevegelsen, 8. mars er det for kvinnene våre og 17. mai er det for Grunnloven.
 
Og, om man ikke ønsker å vise solidaritet eller støtte til at folk skal få elske hvem man vil, at folk skal behandles likt uansett kjønnsuttrykk og at alle mennesker, uansett om man liker deres valg eller ikke, skal behandles likt og med respekt – akkurat slik vi selv forventer at andre skal behandles oss – ja, da er det jo bare å holde seg hjemme, stenge seg inne og gjemme seg bort. Men om det kjennes trangt, trist og ubekvemt der inne i mørket – så er det jo bare å gjøre som mange av de av oss som er LGBT-personer gjør nå under pride – kom ut av skapet, her er det mye triveligere å være.



Denne teksten er en utvidet og redigert versjon av et leserinnlegg som først ble publisert i lokalavisene i Oppdal i forbindelse med høstens kommunevalg.