Inlagd av: Esben Esther Pirelli Benestad
Publicerat:
Senast uppdaterad:
Nepal var det første land som anerkjente ”det tredje kjønn”. – Men i passene våre er det fortsatt bare plass til to kjønn, sa den transkjønnede nepaler som kommenterte Kronprins Haakons Nepal-besøk i NRK/Dagsrevyen.
Kronprins Haakon ble underholdt av transkjønnede dansere under sitt besøk i Nepal. I Dagsrevyen 21. november 2011 snakket han om de transkjønnedes situasjon i Nepal.
I Cupido 5/2007 redegjorde Esben Esther Pirelli Benestad for transkjønnets status i det norske byråkratiet. Hans redegjørelse er stadig like aktuell.
Byråkrater insisterer på at kjønn sitter mellom bena. Andre opplever det annerledes. Deres virkelighet er at kjønn sitter mellom ørene. Det mellom bena oppleves som feil.
Enkeltmennesker og byråkrater kolliderer på en linje hvor pass og personnummer bestemmes. Det er ennå i noen grad opp til den enkelte hvordan vi skal se ut.
Vi kan kle oss og te oss som menn, som kvinner, som blandinger eller som noe helt annet, alt etter ønske. Likevel kan det oppstå store problemer når for eksempel passet ikke passer med utseendet.
Selv ble jeg stoppet på vei ut av Polen. Damen (hun så i det minste ut som en dame) i luken så på passet mitt, på meg, på passet, på meg og sa: DIS IS WRRONG! Jeg måtte finne fram den uoffisielle meldingen fra Grimstad politistasjon. Der står det at jeg er meg, uansett hva slags kjønn jeg måtte framstå som. Personen i kontrollen så på papiret, løftet blikket og slapp meg smilende forbi. Jeg tenkte på språkvanskene dersom jeg hadde måttet bli i Polen.
Foreldrene enige med byråkratene
Er det slik at vi i oppveksten tar en titt på hva vi har mellom bena for på den måten å slå fast kjønnet (kjønnene)? Kan det tenkes at vi sjekker pass og personnummer og finner det ut på den måten? Er det mulig at vi blir det kjønnet ved at foreldrene våre forteller hva vi er? Foreldre vil jo nesten alltid være enig med byråkratene. Enten er vi jenter eller vi er gutter. Kjønnet bestemmes lenge før vi selv kommer til orde med annet enn hyl.
Om vi tenker forplantning, er det nyttig å se kjønn som noe som sitter mellom bena og litt innenfor. Tenker vi på hvordan mennesker ser seg selv, er skritt fikseringen utilstrekkelig. Hva er å anbefale?
Hvem skal få rett, byråkratene eller følelsene?
Hittil har psykiatrien hjulpet til når noen har opplevd kjønnet sitt eller kjønnene sine forskjellige fra skrittet. Nå diskuteres det om psykiatri har mer å fare med enn byråkrati. Dersom en for eksempel føler seg som en kvinne feilparkert i en mannskropp, vil det da være følelsen eller kroppen det er noe feil med? Psykiaterne vil si følelsen, men hva sier andre forskere om fenomenet som kalles transkjønnethet (tidligere transseksualisme)?
Fra 1995 til nå har det kommet fram mye spennende i dette «kjønnsordskiftet». En gruppe ledet av en mann (han sier i alle fall at han er mann) ved navn Zou har vist at hjerner er forskjellig kjønnet, og at hjernene til transkjønnete passer med følelsene de har. Hjernene er faktisk feilparkerte. I 2002 ble dette bekreftet av en annen gruppe ledet av Chung. Han viste i tillegg at hjerner ikke var helt ferdig utviklet på dette området før i begynnelsen av tyve-årene. Chung lot det bekrefte at noen mennesker ikke føler seg like feilparkerte i ungdommen som de gjør senere. I California i USA har noen forskere i mellomtiden funnet ut at det hos mus er omtrent femti gener som styrer kjønnsutviklingen i hjernen. I desember 2004 beskrev svenske forskere genetiske variasjoner hos 29 transkjønnete som de ikke finner i en kontrollgruppe på 229 vanlig menn!
Hvem skal vi tro på?
Hvem skal vi tro på – byråkratene, psykiaterne, kjønnsforskerne eller de uvanlig kjønnete?
Undertegnede tror på dem dette dreier seg om og på forskerne som ikke tar byråkratenes og psykiaternes ord for sannhet.
Vi kan ikke bestemme over andres kjønn, men vi kan bidra til å få kroppen i harmoni med følelsen. Det er nå en gang langt lettere å endre kropper enn å skifte hjerner.
I Cupido 5/2007 redegjorde Esben Esther Pirelli Benestad for transkjønnets status i det norske byråkratiet. Hans redegjørelse er stadig like aktuell.
Byråkrater insisterer på at kjønn sitter mellom bena. Andre opplever det annerledes. Deres virkelighet er at kjønn sitter mellom ørene. Det mellom bena oppleves som feil.
Enkeltmennesker og byråkrater kolliderer på en linje hvor pass og personnummer bestemmes. Det er ennå i noen grad opp til den enkelte hvordan vi skal se ut.
Vi kan kle oss og te oss som menn, som kvinner, som blandinger eller som noe helt annet, alt etter ønske. Likevel kan det oppstå store problemer når for eksempel passet ikke passer med utseendet.
Selv ble jeg stoppet på vei ut av Polen. Damen (hun så i det minste ut som en dame) i luken så på passet mitt, på meg, på passet, på meg og sa: DIS IS WRRONG! Jeg måtte finne fram den uoffisielle meldingen fra Grimstad politistasjon. Der står det at jeg er meg, uansett hva slags kjønn jeg måtte framstå som. Personen i kontrollen så på papiret, løftet blikket og slapp meg smilende forbi. Jeg tenkte på språkvanskene dersom jeg hadde måttet bli i Polen.
Foreldrene enige med byråkratene
Er det slik at vi i oppveksten tar en titt på hva vi har mellom bena for på den måten å slå fast kjønnet (kjønnene)? Kan det tenkes at vi sjekker pass og personnummer og finner det ut på den måten? Er det mulig at vi blir det kjønnet ved at foreldrene våre forteller hva vi er? Foreldre vil jo nesten alltid være enig med byråkratene. Enten er vi jenter eller vi er gutter. Kjønnet bestemmes lenge før vi selv kommer til orde med annet enn hyl.
Om vi tenker forplantning, er det nyttig å se kjønn som noe som sitter mellom bena og litt innenfor. Tenker vi på hvordan mennesker ser seg selv, er skritt fikseringen utilstrekkelig. Hva er å anbefale?
Hvem skal få rett, byråkratene eller følelsene?
Hittil har psykiatrien hjulpet til når noen har opplevd kjønnet sitt eller kjønnene sine forskjellige fra skrittet. Nå diskuteres det om psykiatri har mer å fare med enn byråkrati. Dersom en for eksempel føler seg som en kvinne feilparkert i en mannskropp, vil det da være følelsen eller kroppen det er noe feil med? Psykiaterne vil si følelsen, men hva sier andre forskere om fenomenet som kalles transkjønnethet (tidligere transseksualisme)?
Fra 1995 til nå har det kommet fram mye spennende i dette «kjønnsordskiftet». En gruppe ledet av en mann (han sier i alle fall at han er mann) ved navn Zou har vist at hjerner er forskjellig kjønnet, og at hjernene til transkjønnete passer med følelsene de har. Hjernene er faktisk feilparkerte. I 2002 ble dette bekreftet av en annen gruppe ledet av Chung. Han viste i tillegg at hjerner ikke var helt ferdig utviklet på dette området før i begynnelsen av tyve-årene. Chung lot det bekrefte at noen mennesker ikke føler seg like feilparkerte i ungdommen som de gjør senere. I California i USA har noen forskere i mellomtiden funnet ut at det hos mus er omtrent femti gener som styrer kjønnsutviklingen i hjernen. I desember 2004 beskrev svenske forskere genetiske variasjoner hos 29 transkjønnete som de ikke finner i en kontrollgruppe på 229 vanlig menn!
Hvem skal vi tro på?
Hvem skal vi tro på – byråkratene, psykiaterne, kjønnsforskerne eller de uvanlig kjønnete?
Undertegnede tror på dem dette dreier seg om og på forskerne som ikke tar byråkratenes og psykiaternes ord for sannhet.
Vi kan ikke bestemme over andres kjønn, men vi kan bidra til å få kroppen i harmoni med følelsen. Det er nå en gang langt lettere å endre kropper enn å skifte hjerner.
