Inlagd av: Dag Solberg
Publicerat:
Senast uppdaterad:
– Jeg bare gjorde det. Jeg vet ikke hvorfor, forklarer 40-åringen som flere ganger har forgrepet seg mot sin nevø på 10 år. Han går nå til terapi, og ekspertene ved IKST er sikre på å kunne hjelpe både ham og andre seksuelle overgripere.
Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo (IKST) har 20 års erfaring med ulike typer seksualterapi overfor ulike type klientgrupper. I 2009 arrangerte instituttet et eget seminar overfor et 60-talls forskjellige typer helsepersonell om seksuelle overgrep og terapien som rettes mot overgriperne.
– Vi kan med en viss sikkerhet slå fast at seksualterapi virker på seksuelle overgripere. Hvorfor den virker, vet vi langt mindre om. Men det handler om langvarigheten av terapien. Og at den humanistiske terapiforståelsen virker, sier psykologveteran og spesialist i klinisk sexologi, Thore Langfeldt.
Cupido har ikke fått tilgang på instituttets tallmateriale, for det skal offentliggjøres på et senere tidspunkt. Men vi fikk være med på høre resultatene av mange års arbeid med en gruppe klienter som sjelden omtales annet enn i dommer fra rettssystemet: Overgriperne.
Lang terapi gir resultater
På generelt grunnlag kan instituttet slå fast at den laveste tilbakefallsprosenten befinner seg blant voldtektsforbryterne. Både blant dem som får terapi under soning, og særlig blant dem som fortsetter i terapi etter fengselsstraffen er ferdig sonet.
– Det finnes en rekke terapeutiske dilemmaer i forbindelse med seksuelle overgripere, sier psykolog Erik Carlquist ved IKST.
Han forklarer at den psykologiske forståelsen av overgrepsatferd er krevende. Og når samtalen er selve verktøyet, krever det både tid og tålmodighet.
– Å bli motivert for behandling tar tid. Det er masse rom for ambivalens, for å si det slik. Å bli konfrontert med ubehaget er ikke lett, men det er helt nødvendig for å få resultater av en behandling, sier Carlquist.
Han trekker fram eksempler, anonymisert og omskrevet, som viser kontraster i både overgreps- og sykdomsbildet. En mann på 40 pluss hadde begått flere overgrep mot sin nevø på 10 år. Hans forklaring var: «Jeg bare gjorde det. Jeg vet ikke hvorfor».
– En klient som er, hva vi på psykologispråket kaller uten tilgang på affekter, sier psykologen.
Jeg skulle ønske jeg var trist
Carlquist sitt andre eksempel er en mann midt i 20-årene som forgrep seg mot småjenter i ni-årsalderen, og som blottet seg for tenåringsjenter. 20-åringen snakket om sterk frykt. Og var i begynnelsen av terapien svært sint på terapeuten.
– Hvordan skal man forstå hva klienten spiller ut? Spør Carlquist og trekker opp det sentrale dilemmaet rundt rolleposisjoner og rollerepertoar.
– Det er store sprang mellom opplevelsen av å angripe, kontra å bli angrepet, mellom å krenke og bli krenket. Egendømming og maktforståelse spiller også inn. Hevnfølelse i tilknytning til seksualitet er et godt eksempel.
– Seksuelle overgrep er ekstremt affektivt ladet. Og noen overgripere erkjenner ikke dette, sier Carlquist.
Hans ene klienteksempel sa rett ut: «Jeg skulle ønske jeg var trist».
– Terapeutisk er det viktig å få tak i affektene, for ofte handler det om overgriperens manglende evne til å erkjenne indre tilstander. Det er mye skam involvert, og like mye rasjonalisert fornektelse. Her finnes oppdemmet forsvar mot underliggende følelser, sier Carlquist.
Overgrep er symptomer
Psykologen understreker også at overgrep gjennomgående må sees på som et symptom.
– Årsakene er som regel dyptgripende og må derfor angripes. Det er blant annet derfor kortvarige behandlingsmetoder virker dårlig på overgripere.
Å forhindre overgrep ved å øke skamfølelsen er ingen god terapistrategi. Skammen skiller sensualiteten fra seksualiteten. Noen overgripere skjønner heller ikke skammen, mens andre føler en dyp og smertefull skam.
Psykolog Erik Carlquist medgir at dette gir store terapeutiske utfordringer.
– Seksualitet sørger for reproduksjon, tilknytning, gjensidighet, intimitet og kroppslig nytelse. Men har altså andre effekter:
Bildet er komplisert, sier Carlquist.
90 prosent har selv psykiske skader
Og hva forteller statistikken om i hvilken grad sexovergrepsterapi er vellykket?
– Vi vet at terapien virker, er hva Thore Langfeldt i denne omgang vil si.
Tallene fra Institutt for klinisk sexologi blir om kort tid offentliggjort i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. Ved IKST jobber 11 psykologer og sexologer, samt én psykiater. Hovedregelen er at de bare jobber en tredjedel av sin arbeidstid med terapi overfor overgripere.
– Dette gjøres for å dempe den enorme belastningen det er å jobbe med så tung og vanskelig materie, sier Langfeldt. – 90 prosent av seksuelle overgripere har hva man kaller tilknytningsskader. For voldtektsforbrytere er tallet 70 prosent.
– Bildet er sammensatt, men det handler om alt fra selv å ha blitt utsatt for overgrep, følelseskulde og maktovergrep fra omsorgspersoner, etcetera. Registeret er dessverre stort, avslutter Norges fremste ekspert på terapi for overgripere, Thore Langfeldt.
– Vi kan med en viss sikkerhet slå fast at seksualterapi virker på seksuelle overgripere. Hvorfor den virker, vet vi langt mindre om. Men det handler om langvarigheten av terapien. Og at den humanistiske terapiforståelsen virker, sier psykologveteran og spesialist i klinisk sexologi, Thore Langfeldt.
Cupido har ikke fått tilgang på instituttets tallmateriale, for det skal offentliggjøres på et senere tidspunkt. Men vi fikk være med på høre resultatene av mange års arbeid med en gruppe klienter som sjelden omtales annet enn i dommer fra rettssystemet: Overgriperne.
Lang terapi gir resultater
På generelt grunnlag kan instituttet slå fast at den laveste tilbakefallsprosenten befinner seg blant voldtektsforbryterne. Både blant dem som får terapi under soning, og særlig blant dem som fortsetter i terapi etter fengselsstraffen er ferdig sonet.
– Det finnes en rekke terapeutiske dilemmaer i forbindelse med seksuelle overgripere, sier psykolog Erik Carlquist ved IKST.
Han forklarer at den psykologiske forståelsen av overgrepsatferd er krevende. Og når samtalen er selve verktøyet, krever det både tid og tålmodighet.
– Å bli motivert for behandling tar tid. Det er masse rom for ambivalens, for å si det slik. Å bli konfrontert med ubehaget er ikke lett, men det er helt nødvendig for å få resultater av en behandling, sier Carlquist.
Han trekker fram eksempler, anonymisert og omskrevet, som viser kontraster i både overgreps- og sykdomsbildet. En mann på 40 pluss hadde begått flere overgrep mot sin nevø på 10 år. Hans forklaring var: «Jeg bare gjorde det. Jeg vet ikke hvorfor».
– En klient som er, hva vi på psykologispråket kaller uten tilgang på affekter, sier psykologen.
Jeg skulle ønske jeg var trist
Carlquist sitt andre eksempel er en mann midt i 20-årene som forgrep seg mot småjenter i ni-årsalderen, og som blottet seg for tenåringsjenter. 20-åringen snakket om sterk frykt. Og var i begynnelsen av terapien svært sint på terapeuten.
– Hvordan skal man forstå hva klienten spiller ut? Spør Carlquist og trekker opp det sentrale dilemmaet rundt rolleposisjoner og rollerepertoar.
– Det er store sprang mellom opplevelsen av å angripe, kontra å bli angrepet, mellom å krenke og bli krenket. Egendømming og maktforståelse spiller også inn. Hevnfølelse i tilknytning til seksualitet er et godt eksempel.
– Seksuelle overgrep er ekstremt affektivt ladet. Og noen overgripere erkjenner ikke dette, sier Carlquist.
Hans ene klienteksempel sa rett ut: «Jeg skulle ønske jeg var trist».
– Terapeutisk er det viktig å få tak i affektene, for ofte handler det om overgriperens manglende evne til å erkjenne indre tilstander. Det er mye skam involvert, og like mye rasjonalisert fornektelse. Her finnes oppdemmet forsvar mot underliggende følelser, sier Carlquist.
Overgrep er symptomer
Psykologen understreker også at overgrep gjennomgående må sees på som et symptom.
– Årsakene er som regel dyptgripende og må derfor angripes. Det er blant annet derfor kortvarige behandlingsmetoder virker dårlig på overgripere.
Å forhindre overgrep ved å øke skamfølelsen er ingen god terapistrategi. Skammen skiller sensualiteten fra seksualiteten. Noen overgripere skjønner heller ikke skammen, mens andre føler en dyp og smertefull skam.
Psykolog Erik Carlquist medgir at dette gir store terapeutiske utfordringer.
– Seksualitet sørger for reproduksjon, tilknytning, gjensidighet, intimitet og kroppslig nytelse. Men har altså andre effekter:
- Trøst
- Erstatning for intimitet og i negative tilfeller krenkende og invaderende virkning
- Skalkeskjul for fiendtlighet
- Hevn for tidligere påført smerte
Bildet er komplisert, sier Carlquist.
90 prosent har selv psykiske skader
Og hva forteller statistikken om i hvilken grad sexovergrepsterapi er vellykket?
– Vi vet at terapien virker, er hva Thore Langfeldt i denne omgang vil si.
Tallene fra Institutt for klinisk sexologi blir om kort tid offentliggjort i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. Ved IKST jobber 11 psykologer og sexologer, samt én psykiater. Hovedregelen er at de bare jobber en tredjedel av sin arbeidstid med terapi overfor overgripere.
– Dette gjøres for å dempe den enorme belastningen det er å jobbe med så tung og vanskelig materie, sier Langfeldt. – 90 prosent av seksuelle overgripere har hva man kaller tilknytningsskader. For voldtektsforbrytere er tallet 70 prosent.
– Bildet er sammensatt, men det handler om alt fra selv å ha blitt utsatt for overgrep, følelseskulde og maktovergrep fra omsorgspersoner, etcetera. Registeret er dessverre stort, avslutter Norges fremste ekspert på terapi for overgripere, Thore Langfeldt.
- Sökord:
- Mann
- Seksuelle overgrep
