Frykten for den kvinnelige seksualiteten

Ti båter sank og førti menn druknet. Samme år ble en ny trolldom- og hekserilov innført i det dansknorske riket.

Noen år senere innrømmet Mari Jørgensdatter – under tortur – at Satan hadde kommet til henne julenatten 1620 og spurt om hun ville tjene ham. Da hun sa ja til det hadde Djevelen merket henne ved å bite henne mellom fingrene på den høyre hånden.
 
Mari innrømmet at hun også var ansvarlig for den store stormen i 1617. Andre kvinner hadde vært sammen med henne, og de hadde hatt sex med både Djevelen selv og flere av demonene hans mens mennene var til sjøs. Dette resulterte i den store hekserettssaken i Vardø i 1621. Det var den første i sitt slag i Skandinavia, men bare én av mange heksejakter som sveipet over Europa på 1700-tallet.
 
Siden et overveldende flertall av heksene var kvinner, har historikere hevdet at hele heksegalskapen egentlig var et direkte angrep på kvinner. Historikeren Jean Kelly beskriver heksejakten som «det enkeltstående mest grufulle uttrykket for misogyni* i det tidlige, moderne Europa». Men hvor tett knyttet var egentlig heksejakten til frykten for den kvinnelige seksualiteten?
 
Misogyni og frykten for den kvinnelige seksualiteten går hånd i hånd. Så tidlig som i det 15. århundret stilte feministen Christian de Pizan spørsmål ved hvorfor «så mange forskjellige menn – og til og med lærde menn – gjennom tale, avhandlinger og forfatterskap har vært så insisterende på å uttrykke sine onde fornærmelser mot kvinner og deres oppførsel?».
 
Gud ble mann – djevelen ble kvinne
Rituell håning av kvinner, folklore og vitser, vold, demonisering av kvinner, forakten for kvinners kroppsvæsker – alt peker tilbake til kvinnens seksualitet. Til og med anerkjente forfattere, som D.H. Lawrence, Jonathan Swift, August Strindberg, Ernest Hemingway og John Keats har spyttet ut umotiverte, antikvinnelige meninger. Som Victor Hugo skriver i den dramatiske tragedien «Ruy Blas»: «Gud ble mann. Djevelen ble kvinne.» Den slags retorikk gjennomsyrer historien, kunsten, antropologien og litteraturen. Hva var bakgrunnen for denne holdningen?
 
Den «forurensede» kvinnen
I middelalderen ble kvinner assosiert med naturen og møtt med bekymring. De ble oppfattet som ville, uflidde, overveldende og uhåndterlige – med en umettelig seksualitet som skulle ha fått sin kraft fra månen.
 
Menns frykt for den ustyrlige kvinnelige seksualiteten resulterte i tabuer – et tankesett satt i system for å begrense den frie, ukontrollerbare kvinnen. I middelalderen (og i mindre utviklede land den dag i dag) ble teorien om den «forurensede» kvinnen etablert, et tankesett som nedverdiget kvinnen og betraktet henne som besudlet. Kvinnens naturlige kroppsfunksjoner, som menstruasjon, fødsel og melkeproduksjon, gjorde dem «skitne». Kvinner ble også ansett som farlige.
 
Menstruerende kvinner kunne få avlinger til å visne, gjøre menn syke og hunder gale. I Ny Guinea i Sørøst-Asia var menn så redd for å bli smittet eller forgiftet av menstruerende kvinner at de gjemte seg i egne hytter. På samme måte så amazonasindianerne i Sør-Amerika på kvinner som djevelens verk, og de ble oppfattet som både destruktive og demoniske. Forfatter David D. Gilmore har undersøkt dette nærmere i boken «Misogyny, The Male Malady», og oppdaget at det finnes mange eksempler på frykt for den kvinnelige seksualiteten, og at selv om «misogyniens intensitet» er verdensomspennende, klarer han ikke å forklare den helt og fullt. Hans avsluttende forslag er at «kvinnen ser ut til å være det største eksterne objektet som fyller den mannlige psyke, siden hun representerer den eneste kilden til alle menns jordiske tilfredshet».
 
Anerkjennelsen av mektige kvinner finnes i nær sagt alle land i hele verden, legemliggjort i gudinnene som ikke bare gir liv, men også tar det: I aztekernes mytologi er Tonacacihuatl skaperen som gir liv til alt, og som er den alle barneånder returnerer til etter døden. I Egypt er det gudinnen Hathor som personifiserer kjærlighet, morsrollen og glede, og som ønsker døden velkommen på vei over i det neste livet. Frøya, den nordiske gudinnen, var assosiert med kjærlighet, skjønnhet, fertilitet, krig og død. Det faktum at kvinner bærer og føder mennesker ga dem overtaket på menn. Det fikk mennene til å føle seg mindre viktige i naturens øyne, og ut fra denne mytologien dukket det opp voldsomme bekymringer for de mannlige genitaliene.
 
Vagina med tenner
Vagina dentate, latin for «vagina med tenner», var en folkelig manifestasjon av hvor farlig den kvinnelige seksualiteten var. Det ble sagt at vagina hadde tenner. Den mann som våget å trenge inn i en kvinne risikerte å få penis bitt av, eller til og med bli fortært med hud og hår av dette kvinnelige organet. Et sagn hos indianerne i Nord-Amerika forteller om en kjøttetende fisk som holder hus i vaginaen til den Fryktelige Mor. Helten er mannen som trekker tennene ut av vaginaen og dermed omskaper henne til kvinne. Lignende historier finner vi i søramerikanske, indiske og japanske stammemyter.

Mer nylig har Camille Paglia beskrevet det i sin bok om kunst og dekadanse, «Sexual Personae»: «Tannvaginaen er ikke en kjønnsdiskriminerende hallusinasjon: enhver penis gjøres mindre av enhver vagina, akkurat på samme måte som menneskeheten, både mannlig og kvinnelig, fortæres av Moder Jord. Menn kan trenge inn i henne i triumf, men han forlater henne redusert og svekket.»
 
En bibel for heksejegere
Den største frykten for den kvinnelige seksualiteten kulminerte i heksejakter som endte i tortur og drap på tusenvis av europeiske kvinner. Inkvisisjonen ble etablert på 1300-tallet for å finne og utrydde de vantro, men etter hvert ble den også ansvarlig for å etterforske hekseri.
 
Den mest berømte boken om hekseri, «Malleus Maleficarum» eller «Heksehammeren», ble trolig skrevet av dominikanermunkene Jean Bodin og Jacobus Sprenger i 1486. Den ble heksejegernes bibel, og bidro både med gode argumenter for heksejakt og praktiske råd for hvordan straffen skulle utdeles.
 
Bokens største bekymringer omhandlet «hekser som parrer seg med Djevelen» og heksenes evne til å «skape illusjoner så det mannlige organ ser ut til å være fullstendig adskilt fra kroppen». Anklagene omhandlet å ri på kosteskaft eller høygafler, å ha sex med Djevelen, delta i orgier på heksesabbaten, ha sex med både demoner og Djevelens kvinnelige versjon; succubus, samt generell henfallenhet til alt som hadde med sex å gjøre.
 
Stort sett var alle de anklagede kvinner. De ble anklaget for forgiftning, forheksing, å gjøre folk syke, å drepe dyr ved hjelp av magiske trylleformler og for å gjøre folk gale. Alle disse evnene var forbundet med «besudlede», «skitne» eller menstruerende kvinner. Forbindelsen står tydelig frem i den franske abbeden Pierre Crespets refleksjoner på 1600-tallet. Han mente forhekselse hadde sin psykologiske base i damper og utsondringer fra «melankolsk menstruasjonsblod» i kvinnekropper. I samme åndedrag ble jordmødre beskyldt for å ha «regelmessige besøk av djevler» og å ofre babyer til Djevelen.
 
Motstand mot autoriteter
Mye av denne tankegangen ble begrunnet i forståelsen av at kvinner var intellektuelt svakere enn mannen, og derfor mye lettere kunne infiltreres av Djevelen. Kvinner ble sett på som godtroende og lettpåvirkelige, med overdrevne følelser og appetitter. Dessuten gjorde de motstand mot autoriteter og var vanskelige å disiplinere. De var mentalt skrøpelige og hadde ustabil oppførsel, og derfor ble det antatt at kvinner mye lettere enn menn kunne la seg forføre av overtro og bli lokket av demoniske illusjoner og løfter, samt enkelt bli overtalt til å forlate sin gudstro. Inkvisisjonens menn trodde også at kvinner delte Djevelens ustadighet, ambisjoner og lyst.
 
Minst 50.000 hekser ble drept på 1500- og 1600-tallet i Europa, og kun 20 prosent av dem var menn. Historiker Lyndal Roper har antydet av mellom 100.000 og 200.000 kvinner bare i Tyskland var utsatt for hekseforfølgelse. Ingen kjenner det korrekte tallet på rettssaker eller henrettelser, men hvordan kunne det skje?
 
Ett av flere svar er at krig og sult hadde drept mange menn, så det ble et overskudd av eldre, ugifte kvinner og enker. De levde utenfor det mannsdominerte patriarkatets orden, og ble derfor sett på som avvikere i samfunnet. Fattige kvinner genererte voksende fiendtlighet med sine stadige bønner om hjelp, og det kan ha vekket skyldfølelser hos dem som ikke lenger var villige til å gi veldedighet og resultere i forfølgelse og drap.
 
Heksejakten i Vardø
Frykten for kvinners lystige behov var grunnlaget for heksejakten i Vardø. Alle mennene som ble anklaget var samer, som ikke var kristne, men som hadde rykte på seg for å kunne mane med trollskap. Mesteparten av kvinnene var derimot norsketniske. Andre kvinner anklaget dem for utroskap med demoner mens ektemennene var til sjøs.

Else Knutsdatter beseglet skjebnen deres da hun innrømmet at de julen 1617 hadde knytt et fiskesnøre tre ganger, spyttet på det og så knytt det opp igjen. Deretter «hevet havet seg og folk ble drept». Mange var blitt sett sammen med demoner i form av svarte katter og hunder, og ble utsatt for «vannprøven»: Kvinnene ble bundet på armer og ben og ble kastet i vannet. Fløt de var de skyldige, sank de var de uskyldige. Resultatet var det samme – enten døde de av drukning eller så døde de ved å bli brent på bålet.
 
I overkant av 100 mennesker ble henrettet for hekseri i Nord-Norge mellom 1621 og 1663. En avsluttende heksejaktbølge i 1662 anklaget 30 mennesker for hekseri og for å ha inngått pakter med Djevelen. 18 ble brent levende på bålet, to ble torturert i hjel og én ble dømt til straffearbeid.
 
Til minne om ofrene etter heksejakten i Vardø ble Heksemonumentet på Steilneset på Vardøøya åpnet 23. juni 2011 av dronning Sonja.
 
Misogyni i dag
Selv om P-pillens ankomst på markedet på 70-tallet i økende grad frigjorde kvinner fra byrden med uønsket graviditet, kom det store tilbakeslaget i form av kraftige angrep på selvhevdende feminister. De ble kalt «balleknusere» og «mannehatende, kastrerende kjerringer», og én rapport la skylden for ektemenns impotens på konenes økende seksuelle krav.
 
Feminismen er ikke i nærheten av å ha oppnådd sine mål, og hverdags-misogynien er en lumsk kraft. Da en gruppe unge kvinner etablerte nettsiden www.everydaysexism.com, ble den raskt oversvømt at historier fra tusenvis av kvinner fra hele verden som fortalte om voldtekter, vold i nære forbindelser og kvinnehatende kommentarer på daglig basis på arbeid, offentlig kommunikasjon eller på gaten. Siden viser at selv i vår såkalt «opplyste verden» fører det å klage på kjønnsdiskriminering i hverdagen, eller å antyde at du ikke er helt fornøyd med hvordan kvinner fremstilles og oppfattes i samfunnet, til at du lett får merkelapper som «prippen», «snerpete», «militant feminist» og «BH-brenner».
 
I mange afrikanske land blir kvinner fortsatt utsatt for kjønnslemlestelse. Ifølge UNICEF er 125 millioner kvinner blitt kjønnslemlestet i 29 afrikanske land (og i dag foregår det også i Vesten). I vår verden blir 1 av 3 barn giftet bort før de når voksen alder, 120 millioner jenter er blitt voldtatt og 34 millioner kvinner er blitt utsatt for vold i nære forhold.
 
En verdensomspennende kampanje må iverksettes for å utrydde den misogyne ideologien. Nok en gang er utdanning svaret. Kun ved å lære barna våre om seksuell likestilling, i tillegg til god sex, kan vi ha noe håp om å stoppe de vedvarende overgrepene mot kvinner.
 

* Misogyni – Hat eller sterke fordommer mot kvinner.