Lesber kureres med voldtekt

– To menn brøt seg inn på eiendommen vår i townshippet Orange Farm, vest for Johannesburg, forteller hun. – De truet meg med kniv og skytevåpen. De tvang meg med. Jeg hadde ikke på meg noe annet enn nattkjolen.

Jane ble tatt med til et nybygd hus og voldsmennene fortalte at de hadde hørt om henne. Det de hadde hørt ga grunn til bekymring, sa de, men de kunne hjelpe til med å kurere henne fra den fryktelige sykdommen lesbiskhet er.

– De forklarte også at de ønsket at jeg skulle slutte å bruke sexleketøy, forteller Jane som aldri hadde brukt noe slikt i sitt liv, men de hadde en løsning på det også: – Nå skulle jeg få kjenne hvordan det er med en ekte penis!

– De slet av meg nattkjolen, deretter voldtok de meg flere ganger. Jeg skrek om hjelp, men ingen kom for å redde meg, fortsetter hun. Etterpå ble Jane tvunget til å gå hjem i fillene etter nattkjolen og hun fikk beskjed om ikke å se seg tilbake. Hun lystret. Voldsmennene skjøt varselskudd over hodet hennes for å vise at de mente alvor.
 
Jane bodde hos sin onkel og tante. Det hadde ikke vært hjemme da voldsmennene brøt seg inn. Da hun kom tilbake til onkelens hus tok familien henne med til nærmeste politistasjon, anmeldte forholdet og fikk henne også til et sykehus i Soweto hvor hun fikk behandling for å forebygge hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer. Hun hevder at praktisk talt alle lesbiske i lokalsamfunnet der hun bor har vært utsatt for voldtekt eller andre former for overgrep.

Jane tror hun vil bruke lang tid på å komme over det. – Jeg føler at bevegelsesfriheten min er tatt fra meg, sier hun. – Jeg føler at jeg ikke er trygg noen steder og at livet mitt som kvinne og lesbisk begrenses.

Voldtekten er anmeldt, men ingen er pågrepet i denne saken.
 
Musa Williams (41) har hørt historier som Janes før. Han har drevet med homokamp siden 1992, i townships øst for Johannesburg. Han begynte sin karriere som homoaktivist sammen med bestemoren! De åpnet huset sitt for unge homofile og lesbiske som var blitt kastet ut hjemmefra. I ders lille hus kunne det bo opp til 20 mennesker.

– Fellesskapet gir beskyttelse mot voldsmenn, sier Williams enkelt. – Selv homohatere tenker seg om to ganger når 20 mennesker er klare til å sloss for å forsvare seg.

Organisasjonen han har vært med på å ta initiativ til i Vosolroos kalles Ekhuruleni Gender Support Group og ble startet i 2009. I april 2010 hadde gruppa 30 medlemmer, alle på en eller annen måte offer for hatkriminalitet mot homofile og lesbiske.

Williams har dessuten erfaring som rådgiver for hivpositive, hivpositive barn og barn som er blitt foreldreløse på grunn av aids. Han kan bekrefte at lesbiske sørafrikanere lever i en tøff virkelighet:

– Lesbiske voldtas eller utsettes for andre former for hatkriminalitet nesten daglig, sier Williams. – Voldtektene legitimeres som forsøk på å få jentene til å endre seksuell orientering. Bare siden begynnelsen av januar i år har 25 lesbiske tatt kontakt med organisasjonen i Vosloroos, hevder Williams.
 
Williams opplyser at de fleste som tar kontakt er mellom 16 og 30 år. 15 av de 25 jentene som har opplevd hatkriminalitet sto frem som maskuline lesber. Historien er den samme gamle, tror Williams: Menns makt er truet og mannfolkene hevner seg på kvinner som viser at de kan leve et selvstendig og fritt liv uten menn. Når homofile menn også voldtas, blir de satt på plass, underordner dem i rangstigen der heterofile menn står øverst.

– Sør-Afrika er et sammensatt samfunn med mange ulike kulturer som lever side om side. Alle har et ulikt syn på kvinner og seksualitet. Svarte sørafrikanere utgjør majoriteten av disse kulturene og i mange tilfeller er båndene sterke til tradisjonelle kjønnsroller. De fleste svarte kulturene betrakter mannen som husholdningens overordnete, og at kvinnen fremdeles er mannens eiendom, sier Williams.

En lesbisk kvinne sier det slik: – Vi blir trakassert hver eneste dag, vi blir angrepet og utsatt for vold om vi går alene ute, og vi blir hele tiden minnet på at vi er under oppsikt. De roper etter oss at vi fortjener å bli voldtatt, og at hvis mannfolkene bare får voldtatt oss så vil vi bli streite. Da vil vi begynne å gå i skjørt og lage mat til mannfolkene, for da har vi lært å kjenne det alle ekte kvinner skal kjenne og nyte.

– Siden januar i år opplever vi at det meldes om hatkriminalitet mot homser og lesber hver eneste uke til oss her i Vosloroos, forteller Williams. – Jeg gjennomfører en slags rådgivning og hjelper ofrene også med å anmelde overgrepene til politiet.
 
Williams tror på Jane når hun sier at hun har anmeldt forholdet, men at ingen er arrestert i saken så langt. Utrolig nok er en gjenganger på politistasjonen at de sier at når lesbiske vil være menn, så får de slåss som menn. Homofile menn blir heller ikke tatt på alvor når de anmelder en voldtekt. De får beskjed om at de fikk det de ville ha, så hva klager de for!

– Mange sørafrikanske politifolk har de samme holdningene til lesbiske og homofile som voldsmennene, mener Williams.

Det finnes også politifolk som tar denne formen for hatkriminalitet på alvor. Problemet med hatkriminalitet mot lesbiske og homofile er først og fremst av mer strukturell art: Sør-Afrika har en av de mest progressive grunnlovene i verden og garanterer homofile og lesbiske like rettigheter. Men det sørafrikanske rettssystemet har ikke i samme grad maktet å følge opp.

Hatkriminalitet som følge av seksuell orientering er for eksempel ikke noen forbrytelse ifølge sørafrikansk lov.
 
Hatkriminaliteten kan på lang sikt utrydde de homofile og lesbiske i Sør-Afrika. Musa Williams roper et kraftig varsku om utviklingen han ser:

– Hvis denne formen for hatkriminalitet får lov til å fortsette vil hundre prosent av homsene og lesbene i de svarte townshippene være hivpositive i løpet av ti år, hevder Williams. Han baserer tallene sine på rådgivningstjenesten han jobber i. – Tre av ti homofile og lesbiske som kommer til rådgivning i Nigel Caring Community er hivpositive, hevder Williams, – svært mange av dem som et resultat av hatkriminalitet.

Hvor er så den organiserte delen av homolivet i denne sammenhengen? Til det er å si at det nesten er fraværende. Dels fordi homoorganisasjonene i Sør-Afrika er små og oppdelte og ofte i konflikt med hverandre, noe Williams selv har opplevd. Williams mener imidlertid også at den frigjøringsbevegelsen som faktisk finnes, er konsentrert til de store byene som Johannesburg og Cape Town og ikke kommer de fattige townshippene til gode.

Derfor har Williams dannet sin organisasjon i Vosloroos. Det som trengs er opplysningsarbeid blant folk flest, om homofile og lesbiskes rettigheter, levekår og den hatkriminaliteten de utsettes for. Han vil også opplyse foreldre til homofile barn, politiet, lokalpolitikere og helsearbeidere samt folk i undervisningssystemet.

– Det er en kolossal oppgave for oss som står uten ressurser, sier Williams. Men han ønsker å kjempe kampen der undertrykkelsen og fordommene er størst, og det er i townshippene.