Nytt nummer ute nå!
| © Trukhachev Kirill, Shutterstock, NTB scanpix

Onaniens historie

Publisert: 26.07.2019 kl. 00:00 | Oppdatert: 26.07.2019 kl. 00:02

Forfatter: Thore Langfeldt
Å runke er fantastisk godt, hvorfor er det da så forferdelig å snakke om det?
Som ung gutt husker jeg at jeg ofte spurte meg selv: «Å runke er fantastisk godt, og jeg er sikker på at de fleste i hele verden gjør det! Hvorfor er det da så forferdelig å snakke om det?»

Ordet onani er ikke så gammelt. Den første gangen vi støter på det er i en artikkel av en Dr. Bekker i 1710. Han skapte ordet ut fra en historie i bibelen om Onan og bruker det som en slags sykdomsbetegnelse på masturbasjon, som er det egentlige latinske ordet.
 
Legene verre enn prestene

Bekker mente at man både ble syk på sjelen og på legemet hvis man runket. Hvor han hadde dette fra vet vi ikke, men noen tiår senere kommer en annen bok, denne gangen skrevet av Dr. Tissot. Han publiserte en avhandling i 1755 hvor han klart beskriver onanisme som en sykdomsbetegnelse på masturbasjon og forklarer hvordan dette kan føre til fysiske og psykiske problemer.
 
Denne avhandlingen satte i gang et korstog mot masturbasjonen som historien ikke hadde sett maken til. Det var altså ikke kirken som begynte å fordømme masturbasjonen, det var legevitenskapen.

Fagfolk fant etter hvert på mange forskjellige måter å bekjempe onanien på. Brødrene Kellog lanserte i slutten av 1860-årene cornflakes som et middel til å nedsette seksualdriften spesielt hos barn og ungdom.
 
Glasskanyle i urinrøret

En svensk lege ved navn Wrettlin mente i 1880-årene at den beste metoden til å hindre barns seksuelle aktiviteter var å sette inn en glasskanyle i urinrøret. Denne inneholdt et u-formet rør som man kunne helle kaldt vann gjennom for på den måten å kjøle ned tissen for å unngå ereksjon.
 
En engelsk lege ved navn Baker Brown i London var i 1860-årene kjent for å skjære bort klitoris på småpiker.

Gutter måtte ikke spise for sterk mat, og når man hadde lagt barnet måtte man huske på å legge hendene deres oppå dynen slik at de ikke skulle berøre sine kjønnsorganer. Det var også viktig å sove i kalde dyner, og små gutter og piker måtte ikke ha varmeflaske i sengen, det kunne pirre lysten unødig.
 
Onani som sinnssykdom på Gaustad

På Gaustad sykehus, la direktør Sandberg i 1870 frem en rapport som konkluderte med at onani var en av de viktigste årsakene til sinnssykdom. I pedagogiske bøker og tidsskrifter fra århundreskiftet var det nesten alltid artikler om «Den farlige ungdomslasten».

En fortvilet lærer skrev for eksempel, at nesten alle i hans klasse, de fleste bare 10–11 år, bedrev denne syndige last, og han visste ikke hvordan han skulle få dem til å stoppe.

I mellomkrigsårene – fra 1920 til 1940 – ble det klart at det ikke var skadelig å onanere. Men i Europa ble det et tilbakeslag for en mer opplyst seksualitet da nazistene kom til makten, all sexologisk vitenskap ble brent på bålet og ble forbudt. Etter krigen var det å begynne på nytt.

Det er først i de siste årene at kirken har tatt opp sitt syn på onani. Enkelte sier det ikke er syndig, mens andre stiller seg usikre.

La oss stemme i med Verdens Helseorganisasjon som sier at seksualitet, også runkingen, er en livsberikende egenskap som alle har rett til enten man er liten eller stor. Det er ikke bare godt, men det er attpåtil sunt.