Gentlewomen’s Club

Som ung sommervikar i VG havnet jeg på en toppløs strippeklubb i Oslo sentrum. I baren jobbet en venninne. Som ung kvinne oppvokst med så mange forskjellige kulturelle og seksuelle koder å måtte forholde meg til, ble jeg veldig nysgjerrig på hennes jobb.
 
Hun sto der i truse og ellers splitter naken, med puppene struttende ut, og skjenket øl til påkledde menn. Selvsagt dobbelt så gamle som henne. Det tok meg to sekunder å oppdage at stedet ikke var fullt av kåte norske menn – de var kanskje på lignende barer i utlandet – men av pakistanske familiefedre. Flere av dem hadde jeg sett på offentlige tilstelninger.
 
Jeg kjente et raseri og en skuffelse. Syntes dette var så hyklersk. Utenfor kontrollerte den patriarkalske kulturen kvinnene med jernhånd, men her inne nøt de selv både alkohol og nakne kvinners service uten skam. Midt i Oslo.
   
Hykleriet gjorde meg helt rød i ansiktet, og jeg forlot stedet med bestemte skritt. Aldri mer om jeg skulle akseptere skinnhellige debatter om den norsk-pakistanske samfunnsmoralen. Nå som jeg er dobbelt så gammel, vet jeg at nakenhet, seksualitet og prostitusjon er mer komplisert enn jeg tenkte da.  
 
Den gang var det først og fremst hykleriet jeg så som strippet foran meg. Kvinnen som frister mannen med sin nakne dans behøver ikke være et gentlemans club scenario, der følelsesløs seksualitet og penger er drivkraften.
 
Men på scenen? Foran betalende publikum? Går det likevel an? Jeg skulle oppdage at jeg elsket det. Som kikker.
 
Puppene var mer innenfor enn utenfor kokosnøtt-BH-en, bastskjørtet var stiftet med juletrepynt og håret var farget blåsvart.
 
Jeg så henne danse på en liten bar i NYC. Det var billig, det var skittent. Det var fullt av menn og kvinner på slitne klappestoler. Det var «two drinks minimum» og to dollar i inngangspenger.
 
Konferansieren var en fyr kledd som en nonne, men han flashet både skrukk og pikk. Langt fra Broadways famøse forestillinger, eller glamorøse gentleman club’s med russiske dokker til salgs.
 
Det var burlesk-aften. Menn, kvinner, fakirer, slangemennesker – alle skulle opp på scenen, og alle skulle strippes. Nakenhet, sensualitet, kunstferdig mimikk, akrobatikk og humor. Sex, lår, barberte kjønnsorganer og hårete underarmer. Scenen hadde alt. Bortsett fra én ting: Målet om å få menn med ståpikk til å tømme lommebøkene sine.
 
Salen var befriende fri for underernærte menn med masochistisk trang til å se alt, men ikke røre. I stedet satt par sammen og lo, klinte og lo. Hele tiden mens de klappet frem den ene artisten etter den andre, som til slutt gjorde sorti, nedstrippet, med dissende rumpeballer. Julepynten satt så vidt på.
 
Jeg merket at min tidligere forargelse var forsvunnet. Hvis noen vil betale for å kikke inn i et heng mellom to rumpeballer, opp-ned på en stålstang, så værsågod.  
 
Jeg er villig til å betale for å se kvinner og menn kle av seg. Men jeg blir kåtere av strippeshow som spiller på mer enn en gullforgylt g-streng.
 
Burlesken ble en måte å besjele den nakne, ville, seksuelle kroppen på. Et opprør mot både religionen, pornoen og kapitalen.
 
Og publikummet var beviset på det. Et mangfold av mennesker i alle fasonger, og det mest betegnende av alt: Det var også kvinner i salen. Det var en klubb for gentlewomen, en klubb for gentlepersons. Og det var humor i salen. Den burleske dansen er naturen som rekker tunge til kommerskulturen. Med glimt i øyet. Jeg er glad den finnes.
 
De struttende brystene til burleskbaben på en bar i NYC, ble ikke betraktet på samme måte som de struttende brystene til min venninne på Gentleman’s Club i Oslo. Det var ikke løgn i salen. Det var lek. Og derfor erotisk. For både kvinner og menn.


Vinneren av Fritt Ord-prisen, Shabana Rehman Gaarder, kommer med denne ytringen i bladet Cupido 2/2013. Shabana er performancekunstner, standup-komiker, forfatter, dramatiker og spaltist.