Litteraturen avslører de prektige viktorianerne

Dette kapittelet av seksualitetens historie er en del av artikkelserien Perversjonenes historie som den engelske forfatteren og historikeren Julie Peakman har skrevet på bestilling fra Cupido.


Historien vil ha oss til å tro at viktoriatiden var en nøktern og bluferdig periode, men det er så langt fra korrekt. De gamle viktorianerne la virkelig ikke fingrene imellom når det gjaldt erotikk og seksualitet.
 
Viktoriansk tid er en periode i Storbritannias historie som omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Den viktorianske perioden regnes gjerne fra 1837 til 1901, årene da dronning Victoria regjerte. Mange historikere legger starten på perioden noen år tidligere, da de mener at Reformloven av 1832 markerer inngangen til en ny kulturell æra.

Adjektivet «viktoriansk» henviser til denne perioden, særlig til den britiske kulturen som på 1800-tallet var preget av industrialisering, oppfinnelser og vitenskapelige fremskritt, men også et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral.

Selv om moralen kanskje var streng, så var praksisen helt annerledes. I alle store byene i Europa, og kanskje spesielt i London, Brussel, Amsterdam og Paris, gikk det en seksuell understrøm som fant sitt utløp i pornografien. Markedet var oversvømt av et stadig økende utvalg av erotisk materiale, fra magasiner med skjemtevers og noveller, til gjennomførte seksuelle romaner.

De fleste historiene fokuserte på forførelse og heteroseksuell penetrasjon, som for eksempel i «The Voluptuous Night» (1830). Helten «pirret hennes klitoris, lårene hennes skalv av nytelse, hun hadde spredd dem og hver eneste del av kroppen hennes dirret. Jeg grep det gunstige øyeblikket og penetrerte til bunnen i denne kjærlighetens helligdom. En myk og halvkvalt ejakulasjon annonserte gleden hennes.» I denne historien ser vi altså at kvinner ejakulerer på samme måte som menn.

Mindre kvalitet, mer sex
Samtidig ble magasiner sett som en metode for å spre kortere og billigere pornografi. Cannon og Dugdale var ansvarlige for å gi ut «The Exquisite» mellom juli 1842 og desember 1844. Det var en samling av eventyr og historier som skulle være «morsomme, fantasirike og spøkefulle», og som skulle inneholde én gravering (altså illustrasjon) for hver åttende tekstside.

«The Cremone» fulgte etter på 1850-tallet, før «The Pearl», redigert av William Lazenby, kom ut fra sommeren 1879 til juli 1880. «The Pearl» var et sammenkok av masse forskjellig materiale; pornoromaner i føljetongstil, flagellasjonsdikt av den anerkjente britiske poeten Algernon Swinburne, en obskøn parodi på «God Save the Queen» og et utdrag fra «Loven om smittsomme sykdommer», som var nyskrevet for å bekjempe spredningen av kjønnssykdommer.

Magasinet fridde uhemmet til noen spesielle interesser. I «The Pearl» finner vi «Miss Coote’s Confession», som omhandler flagellasjon (pisking/pryling), og «La Rose d’Amour», som konsentrerer seg om å deflorere unge jomfruer. Historiene hadde ofte romanens fortellerteknikker, men karakterbyggingen var svak og plottet var stort sett fraværende. De litterære kvalitetene fra eldre erotiske noveller var rett og slett kuttet ut for å gi plass til mer sex.

Fengslet for sine standpunkt
I «La Rose d’Amour» er det seksuell erobring av jomfruelige kvinner som er hovedfokus. Historien følger en ung mann, Louis, som går rundt og kjeder seg. Han overlates i sin onkels og sine ville kusiners varetekt mens han egen far reiser utenlands. Først mister han sin egen jomfrudom. Så deltar han med liv og lyst i en orgie i Paris, før han til slutt ender opp i St. Petersburg i et slott med femti senger. Han forklarer: «Jeg har planer om å reise til jeg har innhentet verdens femti vakreste kvinner til å ligge i dem.»

Obskøne sangbøker, som «Little Black Thing», beskriver analsex, og «Derry Down» inneholder blasfemiske vers som blant annet refererer til «fitta i kirka». I viktoriatidens moralske samfunn er det kanskje ikke så overraskende at Dugdale og Cannon ble fengslet for uanstendighet minst tolv ganger.

Richard Carlile ble også arrestert for sin «Every Woman’s Book: Or What is Love?» fra 1826. I den erklærte han at «hvis kjærlighet var et spørsmål om tilbakelent og filosofisk samtale ville nytelsen som oppsto være betydelig høyere, begjæret ville aldri være tyrannisk undertrykkende, og så mye ulykke og dårlige helse kunne vært unngått.» Den slags antimoralistiske standpunkter kunne simpelthen ikke passere ustraffet av myndighetene.

Flagellasjon og incest
Pornografer i det nittende århundret distribuerte varene sine gjennom nyåpnede butikker, på markeder og via direktesalg. De prøvde å omfavne alle i sin ønskede lesergruppe, og skar effektivt gjennom samfunnets godt innebygde klassegrenser. De introduserte billige pamfletter til de lavere klassene – selv om senere pornografer siktet mot det mer velstående aristokratiet og den gryende middelklassen gjennom abonnementer.

En interessant utvikling viste seg da de første pornografiske romanene dukket opp på markedet. De spesialiserte seg på flagellasjon og incest. Flagellasjonsbøker fra slutten av 1800-tallet, som «The Birchen Bouquet» (1881) og «With Rod and Bum, Or Sport in the West-End» (1881), viste seg å bli voldsomt populære.

Pornografen Charles Carrington publiserte «Untrodden Fields of Anthropology» (1895) og «Sweet Seventeen: The True Story of a Daughter’s Awfull Whipping and It’s Delightful, Direful Consequences» (1910). Den siste inneholdt også incest, der hovedpersonen Mr. Sandcross oppdager sin datters gryende seksualitet, og derigjennom finner en unnskyldning til å piske henne og til slutt å deflorere henne. Hennes mor dør da hun oppdager det seksuelle forholdet mellom far og datter, og paret turer frem som om ingenting har skjedd. Temaene renhet, ungdom og underdanighet kobles med farens dominerende rolle.

Lærebok i seksuelle overgrep
Mange av historiene er skrevet i epistelform, en temmelig gammeldags stil basert på brev mellom to personer, som oftest et heteroseksuelt par. «Man of Pleasure at Paris» (1808) utga seg for å være brev fra Sir Charles P til Lady Emily C, og beskriver kvinnen som den heldige mottakeren av seksuell frigjøring. For de med en forkjærlighet for unge jenter, inneholdt «Child Love, or Private Letters from Phyllis to Marie» (1898) en brevveksling som «viste hvordan vakre, små jomfruer nyter de hemmelige pasjoner, både alene og sammen med andre». Dersom man kynisk bryter historien ned i sine enkelte deler, viser den seg å være en lærebok i hvilke seksuelle overgrep man kan utsette unge jenter for uten å ødelegge jomfrudommen deres.

For blant viktorianerne var jomfruer regnet som høythengende premier. Bøker om jomfruer kunne kjøpes i spesialutgaver, med håndkolorerte graveringer, som for eksempel «The Mystified Peasant Girl» for to pund ekstra. Incest vant terreng som tema, og akvarellene «Between Brother and Sister» kunne kjøpes for ett pund hver.

Vektleggingen av sex i stedet for litterære kvaliteter fikk noen samtidige til å klage over at det ble skrevet så mye «dårlig» pornografi. Henry Ashbee, en viktoriansk samler av pornografi, sa at «The Romance of Lust» (1879) var «så utroverdig, noen ganger umulig, og som hovedregel altfor skitten, grådig og glupsk».

«Alt» var lov
I denne teksten styrte man ikke unna ett eneste tabu. Det var penetrasjon av barn – både analt, oralt og genitalt – helt tilforlatelig fortalt innimellom hjemmekoselige historier om å gå på skolen og få nye venner. For eksempel denne analhistorien: «Hun trakk munnen vekk fra pikken min og ventet et øyeblikk før hun igjen la fingrene mot mitt hull og lot den varsomt penetrere meg så langt inn som den kunne. Pausen hadde åpenbart hatt som formål å fukte fingrene hennes med spytt, så den skulle gli enklere inn. Jeg var storfornøyd over at hun var blitt så flink, men lot meg ikke merke det. I stedet stoppet jeg og spurte henne hva hun gjorde med min rumpe, siden det ga meg slik utmerket nytelse.»

Senere i historien blir fortelleren fremstilt som kvinnens sønn, selv om han viser seg ikke å være det. Mor-sønn-forestillingen var der for å øke historiens appell, og når det også kommer frem at kvinnens mann er død blir ødipus-komplekset komplett. Gjennom romanen penetrerer alle hverandre, både tanter, onkler, gutter, jenter, foreldre, søstre, venner og guvernanter.

Et annet kjennetegn ved den viktorianske pornografien var at de seksuelle stillingene ble utforsket på intrikat vis, og i så mange vinkler som mulig. «The Horn Book» (1899) – beskrevet som «en av de mest sjokkerende bøker som noen sinne er trykket» – beskriver sekstito forskjellige stillinger allerede på den første siden: «Vanlig med bena opp», «Bakeren», «St. George», «Utsikt bakfra», «Storken», «Spiddet sidelengs», «Den elastiske fitta», «Trillebåren» og så videre i det uendelige.
 
Så selv om man i det offentlige fremholdt og dyrket den plettfrie og strenge sexmoralen, så avslører litteraturen at virkeligheten i høyeste grad var en helt annen.