Bra at ingen er perfekte!

- I løpet av én dag produserer alle verdens kvinner til sammen 1,5 desiliter eggceller. Mannfolka på sin side produserer sæd tilsvarende vannføringa i Alnaelva. Det gjør menn til en biologisk forbruksvare og kvinner til kjøpere på sexmarkedet der de kan få så mye de vil bare de senker krava lavt nok ned.
Cupido har snakket med zoolog Petter Bøckman om blant annet intelligent sjekking og homofile løver. 

– Du kan jo tenke deg hva som ville skje dersom åpningen i bekkenet vårt hadde vært for stort når vi går oppreist på to bein. BANG!
 
Zoolog Petter Bøckman spretter opp av stolen og hopper ut på gulvet så det rister i brakkeriggen som for tiden utgjør kontorene til de ansatte ved zoologisk museum på Tøyen i Oslo. 

Og jo da, vi kan levende forestille oss hvordan innvollene våre ramler rett gjennom bekkenåpningen om den hadde vært for stor, og mens vi summer oss etter overraskelsen med den hoppende folkeopplyseren, er han allerede i full gang med å forklare hvorfor vi mennesker får såpass få unger til tross for at vi har løpetid året rundt.

I mitt stille sinn er jeg sjeleglad for at telefonen står på opptak. Selv ikke 30 års erfaring som journalist har gitt meg rutine nok til å få notert ned alt som ramler ut av kjeften i det bustede skjegget, i det lett rødmussede ansiktet, som bobler over av barnslig entusiasme; det er så vi kan kjenne urkraften som sprenger seg fram som en kunnskapsfontene ut av hodet på Bøckman.

Ok, svulstigheter til side; når Bøckman får opp dampen, tar vi oss selv i å bli sittende med halvåpen munn og bare absorbere all kunnskapen. Slipp ei krone på Bøckman, og han blir rene encylopædia perpetuum mobile. 

Bra at ingen er «perfekte»

Det slår oss at dette ikke kommer til å bli en enkel samtale om biologiens banale fortreffelighet. Desto mer Bøckman forteller, desto mer komplisert virker det. For ingen av oss er biologisk perfekte, og det er visst bra.

– Biologien har svarene på vår opprinnelse, men så er det så mye annet som spiller inn. Alle menn har for eksempel en naturlig trang til å vise seg fram, men vi brisker oss på forskjellig vis. Og alle kvinner vurderer og lar seg tiltrekke. Noen tiltrekkes av røde sportsbiler og faller for menn som viser seg fram på den måten, mens jeg som er akademia og miljøet rundt det vil nok bruke andre virkemidler og dermed også tiltrekke meg en litt annen type damer, humrer Bøckman i skjegget og tar en slurk av sin elegante, viktorianske tekopp. Den står mildt sagt i skarp kontrast til resten av kontoret, som er som tatt ut av en Indiana Jones-film.

– Det som er helt sikkert er at det ikke finnes én ultimat og perfekt utgave av en mann eller én ultimat og perfekt utgave av en kvinne. Og det skal vi forresten være glade for, for da hadde ingen av oss klart kravene. Vi hadde vi ikke falt for hverandre, det hadde blitt lite sex og vi som art hadde dødd ut.

Noen ganger stopper praten opp og vi oppfatter plutselig at zoologen har stilt oss et spørsmål. Populærvitenskapelig kunnskapsformidling handler tydeligvis om dialog: Hvor stort er for eksempel volumet av alle egg produsert av klodens kvinner i løpet av et døgn?

Nei, vi er sannelig ikke så sikre. Vi har liksom ikke regnet på det. Men det har Bøckman. 1,5 desiliter. Mindre enn et glass melk. Og mennene da? Jo, de drar til med adskillig mer arvestoff. Alnaelva ville fått bra med vannføring, eller sædføring, for å si det sånn. 

Mennesker er dyr

– Så du skjønner at det er damene som er de mest verdifulle. Vi mannfolka er bare forbruksvare, forteller Bøckman, lykkelig over å ha fått overraske med kunnskap. Forbruksvare? Det er nesten så vi kjenner ballene krymper, og er kanskje ikke like entusiastiske.

Apropos små baller. Bøckman blir ivrig når han forteller hvor bitte, bitte små nøttene til en gorillahann er.
– Den schwære hannen, og så har han knøttsmå bjeller! Det forteller oss at han møter lite konkurranse om å bringe genene sine videre. Biologisk sett er baller vanvittig kostbare saker. De er både kompliserte og energikrevende, så gutta trenger cirka 1,5 år lengre pubertet for å ta igjen jentene og bli kjønnsmodne og klare til å formere seg, forklarer zoologen.

Og så er det slik at desto større fare for spermiekonkurranse etter en paring, jo større baller kreves det at hannen har. Sjimpansene har gigabønner; ballene er mye i veien, det er enkelt å skade dem, dyrene får kreft i dem og så videre, men siden alle har sex med alle hele tiden, så må sjimpansehannene fylle på for å noen sjanse for at genene deres blir videreført.

– Når du nå er inne på dette med sjimpanser, er vi mennesker 100 prosent som dyr å regne?

– Vel, er du en sopp kanskje? Bøckman ser spørrende, nærmest utfordrende på oss. Om vi ikke er en sopp, så kjenner vi oss kanskje et lite øyeblikk som en. Zoologen fortsetter:

– Innen biologien forholder vi oss til planteriket, dyreriket, til soppriket, en encellet gjeng vi kaller protister og et par bakteriegrupper, så da er det bare å velge. Det kan jo diskuteres hvorvidt vi mennesker har utviklet oss så mye at vi kan skilles ut i en egen særgruppe, men det er jo egentlig bare på ett område vi skiller oss fra de andre dyra. Vi er for eksempel ikke spesielt flinke til å løpe i forhold til mange andre dyr, vi svømmer ikke særlig bra, vi kan ikke fly og når det gjelder å grave i jorda slår meitemarken oss langt ned i støvlene. Vi mennesker er med andre ord helt ubrukelige på mange områder, så når vi prøver å sette oss over andre dyrearter gjør vi det med en måleenhet der vi vet vi er best, nemlig hjernen vår.

Vi er tropedyr

Alle våre egenskaper, også hjernen, er der for hjelpe oss med tre ting; å finne noe å spise, unngå selv å bli spist og å forplante oss. Vi er stort sett, nå som da, altetende, og de andre dyrene har for lengst skjønt at mennesker som art er alt for farlig å jakte på. Så det vi bruker størst hjernekapasitet på, er faktisk å føre genene våre videre. Dette er øyensynlig viktig for oss, det å ha en så stor hjerne er nemlig ikke for puslinger. Den spiser cirka en fjerdedel av all næring vi tar til oss, samtidig som den utgjør bare 1,5 prosent av kroppsvekta vår.
Når vi spør Bøckman hva han synes er det mest fascinerende når det gjelder vår biologi og seksualitet, er det likevel ikke hjernen som får førsteplassen. 

– Tenk at vi mennesket er det eneste arten i Norge som har sex året rundt! Alle andre dyr har sex enten på høsten eller våren, noen har sex et par ganger i året, mens vi mennesker ligger med hverandre året rundt.

Zoologen tar en pedagogisk kunstpause for han fortsetter: 

– Det forteller oss at vi opprinnelig kommer fra tropiske strøk på kloden. 

Vi er altså historisk sett tropiske dyr, selv om vi ikke er det i dag. Tropiske dyr har nemlig et adskillig enklere sexliv, de lever i en verden med sommer året rundt, og slipper å vente til været er bra for å lage avkom. Og svisj, der var vi tilbake til den kompliserte hjernen vår. 

– Vi mennesker har utarbeidet et sinnssykt parringsmønster med flørt, sjalusi, skilsmisse, liker du meg, liker jeg deg, kurtise og fandens oldemor, et voldsomt system skapt av den ene tingen som skiller oss fra de andre dyra, nemlig hjernen vår. Det er der det skjer. Samtidig sitter sexen ikke bare i hjernen, den sitter selvsagt på flere steder i kroppen, forklarer Bøckman. 

Han veiver med armene, tegner og forklarer. Når han skjønner at vi ikke helt skjønner det der med hjernens størrelse, styrter han ut og henter to avstøpninger av hodeskaller, den ene er en huleboer, en Homo erectus, den andre et moderne menneske. Hjernekassa på sistnevnte buler påtagelig utover i forhold til huleboeren.

– Dersom noen utenfra, for eksempel en zoolog fra Mars, skulle beskrive det menneskelige parringsritualet, ville vedkommende trolig oppleve det som dørgende kjedelig, mener Bøckman.

– Vi sitter jo der, ved leirbålet eller restaurantbordet og bare prater og prater. Og etter en lang stund med prating kan det hende at vi går bak en busk og parrer oss. Hva er det som skjer? Jo, kvinnen vurderer om mannen er verdig, om dette er en kar som har arvestoffer hun ønsker til sitt avkom.

Bøckman smiler, han skjønner at han ekstrempopulariserer, men omen date skulle finne sted i løpet av en fjelltur, over et kafébord eller man treffes i løpet av et seminar, og vi justerer for one-night-stands og fylletabber, så er det jo snakking det går ut på. Menn som ikke er flinke til å snakke med damene, ender opp bakerst i køen. Igjen griper hjernen inn og styrer oss. Den vil gjerne ha selskap med noen som er like smart som seg selv – kvinner som seriøst vurderer en partner vil stort sett velge den smarte hvis hun har muligheten til å velge. 

– Mener du at det meste i vår seksualitet og måten vi oppfører oss på overfor hverandre kan føres tilbake til det første leirbålet for lenge, lenge siden?

– Det er en del ting som har utviklet seg på 20.000 år. Vi har blant annet lært oss å tåle kumelk, brødmat og alkohol. De som tålte det levde videre, de andre døde og forsvant ut av historien, bokstavelig talt. Seksualiteten er derimot så grunnleggende for det å føre arten videre at det er skummelt med prøving og feiling. Derfor er det også vanskelig å endre seksualvanene våre. 
 

Kjønnsforskjell som hos elg

Hos noen arter er hunnene belønningen etter at hannene har kjempet seg imellom, mens hos andre må hannen spjåke seg opp for å bli valgt av hunnen. Og siden vi mennesker har valgt å gjøre ting på den kompliserte måten, så gjør vi litt av begge deler. 

Dette kommer tydelig fram hos oss ved at begge kjønn har tydelige kjønnsattributter. Mannen har hår og skjegg, dypere stemme, er fysisk noe sterkere enn kvinnen og sånn sett i modus til å vise seg fram. Kvinnene har rundere former, bryster og har andre måter å vise seg fram for mannen for å tiltrekke seg hans oppmerksomhet.

– Kjønnsforskjellene mellom hann- og hunndyr blant menneskene er omtrent de samme som hos elgen. Men vi er jo ikke elg. Blant annet så har elgen noen enorme bjeller mens mennesketestiklene er relativt små. Dette er et signal om at vi danner par og at mannen er rimelig sikker på at han kommer til å bli far til barnet etter en parring. Mannen trenger ikke å produsere så mye sæd for å være sikker på å føre genene sine videre, og da trenger heller ikke ballene være så store.

Siden kvinnen produserer én eggcelle cirka hver fjerde uke, må hun velge far til sine barn med omhu. Ikke bare må hun gå gravid i ni måneder, men hun skal amme det i flere måneder etter fødselen, og barnet må passes på i minst fem-seks år før det til nød vil klare seg på egen hånd. Derfor er damer nødt til å være selektive, for når de først er blitt gravide har de en seriøs jobb å ta fatt på. 

Det behagelige for damene i denne prosessen er jo at de kun trenger å skru ned forventningskravene sine for å få seg en mann, for mannfolka står velvillig i kø med sæden sin, slår zoologen fast.

Så hvorfor er vi blitt så kompliserte når det gjelder vårt sexliv? 

– Livet på steppene i Afrika, der vi alle kommer fra, var tøft. For å kunne se rovdyra før de kunne se oss, reiste vi oss på to bein. Dette hadde sin pris. Ungene våre ble født små og forsvarsløse på grunn av at åpningen i bekkenet ble mindre, de var avhengig av mor mye lengre enn hos noen annen art. 

Mor kunne ikke ha dette ansvaret alene.

– Hunnen hadde allerede lurt hannen én gang ved å få ham til å pare seg med henne, så strategien ble å lure ham flere ganger: å få han til å hjelpe til med avkommet. Da var hun avhengig av å danne par.
Men Bøckman påpeker at vi ikke ble monogame bare fordi vi dannet par. 

Igjen er det behovet for å føre genene videre som påvirker oss. En kvinne som la alle eggene – bokstavelig talt – i én kurv, risikerte at dersom ett barn ble sykt, så var sjansene store for at de andre også ville bli syke. Dersom hun derimot fikk barn med flere fedre, så var sjansen større for at ett eller flere barn hadde andre immungener og klarte seg.
 

Lukter «riktige» gener

Mye handler nemlig om immunforsvar. Og om lukt. Kvinnen og mannen skal helst ha så forskjellig immunforsvar som mulig, for i kombinasjon blir dette et genetisk vinnerresultat. 

Når en kvinne har eggløsning søker hun menn som i hennes nese lukter godt, og immunforsvaret vårt lukter faktisk. Alle de berømte T-skjorteeksperimentene viser at kvinner liker lukten an menn med et immunforsvar forskjellig fra deres eget, ikke nære slektninger. Moralsk har vi lært at det er feil, men biologisk synes vi det er avstøtende og ekkelt.

Når en kvinne er blitt gravid, forandrer luktesansen seg. Da vil hun tilbake til de som lukter det samme som henne for å finne trygghet blant sine egne. Derfor kan det for eksempel skorte på sexlysten overfor barnefaren.
Her kommer for øvrig en aldri så liten biologisk bivirkning av p-pillen inn i bildet. P-pillen narrer nemlig kroppen til å tro at kvinnen er gravid, noe som får konsekvenser for kvinnen når hun er på jakt etter en partner mens hun er på p-pillen. Da tiltrekkes hun jo av menn som lukter det samme som seg selv. Dersom hun danner et par med den hun finner, slutter med pillen, blir gravid og får barn, så får ikke bare barnet dårligere immunforsvar, men hun ender også opp med en partner som lukter «feil». 

Par som ble sammen mens hun gikk på p-pillen har 30 prosent høyere sjanse til å få barn som må på sykehus på grunn av dårlig immunforsvar.

– Hos mennesker snakkes det ofte om mangel på lyst. Det synes å bli et stadig større problem i dagens samfunn. Har også andre arter lyst og mangel på lyst?

– Ja, det finnes mange dyr som har sex bare fordi de har lyst, eller at sexen har andre oppgaver enn bare forplantning. Vi ser det også andre veien. Noen ganger prøver vi å redde sjeldne dyrearter ved å holde dem i beskyttende omgivelser i en dyrehage for at de skal formere seg. Ofte ser vi at disse dyrene ikke parrer seg. De har rett og slett ikke lyst. Det er slik at de aller fleste dyr – som oss mennesker – stress og fangenskap er ikke bra for sexlysten.

Bøckman ser en klar sammenheng mellom det at vi lever i et stadig mer stressende og urolig samfunn og det at vi har mindre lyst på sex. Så forteller han at stress også er et utmerket virkemiddel som prevensjon – satt i system av en unge som ikke ønsker konkurranse fra andre søsken.

– Når en unge skriker og maser og krever foreldrenes hele og fulle oppmerksomhet, er det med på å stresse foreldrene såpass at de tenker på andre ting enn sex. Dermed reduseres faren for at ungen får konkurranse om mat og oppmerksomhet.
 

Biologi er ren matematikk

– Hva så med seksualisert vold, finnes det også blant andre arter?

– Ja, massevis, forteller Bøckman.

– Hos noen dyr risikerer hunnen å dø under sexakten fordi hannen enten er for hardhendt eller for tung. Hos sjøelefantene er størrelsesforskjellen mellom hunnen og hannen så stor at hun noen ganger i kampens hete rett og slett blir drept under hans tyngde. Biologi er ren matematikk, det er viktigere at han er så stor at han kan vinne sitt harem av 2-300 hunner, enn at det dør en og annen hunn i løpet av paringen.

Sjøoteren er en annen art der hannen er så ivrig at hunnen risikerer å dø under paringsakten, og blant stokkendene blir hunnene regelrett voldtatt. Men hun har utviklet sin egen snedige utvelgelsesteknikk, hennes vagina er innrettet slik at hun kan styre hannens penis inn på blindspor slik at bare den hannen som hun aksepterer får slippe sæden helt fram til eggcellene.

– Men dersom biologien er med og styrer oss med så fast en hånd, hvorfor åpner naturen opp for noe så forplantningsstridig som homoseksualitet? Hos homoseksuelle menneskepar stopper jo arverekken brutalt opp?

– Det er jo fordi sex har flere roller enn bare forplantning. Se for deg en løveflokk med to hanner. Det skjer ganske ofte. Her er det mange store tenner og kraftige klør, og dersom hannene hele tiden skulle kjempe om hvem som var sjefen så ville det ende med tragedie, ikke bare for hannene, men for hele flokken. Sex er også aggresjonsdempende, så derfor har disse hannene ofte sex.

– Med hverandre? 

– Ja, de har ofte sex. Slik opprettholder de freden. En harmonisk flokk har større sjanse for å overleve.

– Men, hvordan har de hannene sex?

– De knuller. De har jo både penis og analåpning. Det er fordel med å ha en penis. Den kan brukes til så mangt, ikke bare befruktning.

Bortsett fra forplantning har kjønn ingenting å si når det gjelder sex. 

– Hos makakene er damene som hos oss, de driver med renkespill og kan være skikkelig slemme mot hverandre, og de fingrer hverandre for å beholde roen i flokken. Hunner som er lavere på rangstigen lurer inn fingrene og koser med de hunnene som er over dem i rang. Hannene gjør det også. Det har et eget uttrykk, det kalles å «diddle».

Det sier seg selv at når en hann lar en annen hann leke med nøttene så stoler de på hverandre. Tillit blant medlemmene i en gruppe sørger for ro og fred, noe som gjør gruppen sterkere og mer robust – altså man har større sjanse for å overleve.

– Men er det forskjell på homoseksuelle handlinger og homofili?

– Noen er helt og holdent homofile og foretrekker sitt eget kjønn. Jo større og mer komplekse systemer en art lever i, jo større er sjansen for at noen er homofile. Derfor skulle det ikke komme som noe sjokk på noen at det finnes homofile blant oss mennesker. Vi har jo det mest kompliserte flokksystemet på kloden.

Og så viser det seg også at når the going gets tough, når det er mange av samme kjønn samlet på ett sted uten tilgang til det andre kjønn, så oppstår det homoseksuell aktivitet. Dette er igjen bare ett eksempel på at sex er virker dempende på aggresjon og stress.

Født i feil kropp

– Hva så med kvinner og menn som mener de er født i feil kropp? Hva sier biologien til det?

– Det er ingen av oss som er et resultat av noen perfekt biologisk prosess. For mor er det i utgangspunktet livsfarlig å være gravid, fosteret vokser inne i henne og suger av energien hennes. Derfor er det også en egen mekanisme som slår av immunforsvaret hennes, slik at ikke kroppen hennes frastøter seg barnet i en ren og skjær forsvarsreaksjon. I løpet av svangerskapet, gjennom en slik komplisert prosess, er det ikke til å unngå at det av og til kommer ut noe som ikke fungerer helt etter planen. Da får vi det som vi opplever som ytterkanten for det normale. 

– De aller fleste føler seg som det de er født som. De aller fleste tiltrekkes av det motsatte kjønn, cirka 2 til 5 prosent foretrekker sitt eget kjønn. Vi vet også at mennesket har en rimelig fleksibel seksualitet. Hvor mange av oss kan bytte preferanse under gitte omstendigheter? Halvparten? 80 prosent? 

Når det gjelder transkjønnede, snakker vi ikke om prosenter, men små promiller av befolkningen. 

– De som opplever å være transkjønnet gjør ikke det for moro skyld. Det er egentlig en forferdelig skjebne å være født i feil kropp, så dette er langt fra noen motegreie. 
Én av tre transkjønnede har prøvd å ta sitt eget liv, så dette oppleves som svært problematisk. Det er ikke flere transkjønnede nå enn før, og de utgjør ikke en større del av befolkningen, men det er lettere å stå fram nå enn tidligere.

– Uansett, vår kjønnsidentitet dannes lenge før vi blir født, antakeligvis allerede rundt fjerde svangerskapsmåneden eller noe sånt. Dette vi vet veldig lite om, men vi kan med sikkerhet si at dette er ikke noe du pådrar deg som barn. Dette skjer i samspill mellom mor og barn, du blir født med den hjernen du har, konkluderer Petter Bøckman.

– Nei, nå har hjernen min brukt opp mye energi, jeg er sulten som en ulv, så vi tar resten av praten i kantina, ivrer Bøckman og setter av gårde. Vi følger med så godt vi kan, og underveis får vi vite hvorfor menn er flinke til å navigere etter stjerner mens kvinner er flinke til å huske ting i nærmiljøet. Men det får bli en annen gang – for nå er også våre hjerner tomme for energi.



Petter Bøckman (50) er en norsk zoolog og universitetslektor ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO). Bøckman jobber særlig med populærvitenskapelig kunnskapsformidling. Han er født, oppvokst og bor i Oslo. Bøckman har hovedfagseksamen i biologi (zoologi) fra UiO 2002 og har blitt kjent gjennom flere opptredener på radio og TV der han har presentert kunnskap om dyr. Han har ofte deltatt i det populærvitenskapelige radioprogrammet «Abels tårn» på NRK P2, han var fast gjest «Superstreng» på Kanal 24 der han fortalte om dyrenes sexliv og var ukentlig på Frokost-TV 2007-2008. (Kilde: Wikipedia)

Artikkelen var publisert tidligere  i Cupido papirutgave nr. 4/2018.