Inlagd av: Julie Peakman
Publicerat:
Senast uppdaterad:
Et tema proppfullt av fortielse og bortforklaringer. Ikke kan vi legge skylda på Columbus, og ikke kan vi klandre Ibsen.
Hvor lenge har kjønnssykdommer eksistert? Det vet vi ikke, men vi kjenner til at de gamle egypterne beskyttet seg mot dem ved hjelp av smykker og amuletter, og for mennene kan det av samme grunn ha vært vanlig med tatoveringer høyt oppe på lårene.
De egyptiske medisinske Ebers-papyrusene fra ca. 1555 f.Kr. inneholdt også råd mot gynekologiske sykdommer og symptomer som minner om gonoré, selv om det ikke finnes uomtvistelige beviser for at det var den samme sykdommen. Men ifølge minst én historiker må gonoré ha stortrivdes i arbeiderstrøkene i Dere el Medina og Abydos fra rundt 1500 f.Kr. og fremover.
En assyrisk steintavle refererer til en tykk, uklar urin, og hippokratiske skribenter omtalte blokkering av urinrøret. Begge deler er symptomer på gonoré. De mest vanlige symptomene er vannaktig, gul utflod fra vagina eller penis, smerter i underlivet og blødning under eller etter sex. Ømhet i testiklene kan også forekomme. Gonoré kan infisere rektum, hals og øyne.
Den greske legen, anatomen og filosofen Galen (130-200 e.Kr.) har fått æren av å døpe gonoré, etter det greske ordet gonos (som betyr sæd) og rhoia (som betyr å flyte eller flomme). Han mente, for øvrig feilaktig, at utfloden hos menn med sykdommen var et ufrivillig sædtap.
I 1859 ble det importert 68 tonn copiba-balsam til Storbritannia, og mesteparten ble brukt i gonorébehandling.
Fra det engelsk krigsskipet «Mary Rose» i det 16. århundre har vi historier om at spesielle kirurgiske instrumenter ble brukt til å injisere kvikksølv i urinrøret som en «kur» mot gonoré. Når vi kommer til det 19. århundre er det to medisiner som ble brukt mot både akutt og kronisk gonoré: Kubeberpepper – en indonesisk peppervariant der umoden, tørket og malt frukt ble brukt – og copaiba-balsam, som var et ekstrakt fra et søramerikansk tre. I 1859 ble det importert 68 tonn copiba-balsam til Storbritannia, og mesteparten ble brukt i gonorébehandling.
Om det virket? Legene så i hvert fall at utfloden stoppet. Hovedproblemet med begge behandlingene var at de irriterte fordøyelsessystemet, til dels kraftig. Kubeberpepper var anelsen bedre enn copiba-balsam, men bivirkningene var uansett kraftige.
Forberedelser og bruk av guayaco (rosentre) for behandling av syfilis. Fargelagt radering av Philip Galle, ca. 1570.
Den tyske legen Albert Ludwig Sigesmund Neisser oppdaget bakteriefamilien gonococcus, og Neisseria gonorrhoeae, oppkalt etter ham, ble raskt avslørt som den aktive smitten for gonoré. Han klarte om og om igjen å vise at bakterien var tilstede hos pasienter med symptomene på sykdommen. I 1890 ble den første vaksinen, laget av døde gonococci, utviklet i Neissers laboratorium, og den ble tilgjengelig for offentligheten i 1909.
Fremskritt innen utviklingen av kjemikalier mot sykdommer ledet til bruk av sulfanilamid i gonorébehandlingen. I 1937, kjent som «sulfanilamidåret» ble det slått fast at «bruk av sulfanilamid er, hevet over enhver tvil, den mest effektive kjemoterapien mot mikrobesykdommer som finnes.» Men allerede i 1941 vokste bevisene for at den sterke troen på medisinen ikke helt holdt vann. Det var ikke før på 1940-tallet – med oppdagelsen av antibiotika generelt og penicillin spesielt – at sykdommen kunne kureres på effektivt vis.
Sammenlignet med gonoré virker syfilis som en temmelig moderne sykdom – og mye farligere. Forskjellige teorier er lagt frem. Christopher Columbus har fått skylden for å ha bragt sykdommen til Europa fra Amerika allerede i 1493. Men vi vet nå at den har eksistert i Europa i mange hundre år før den tid, trolig feildiagnostisert som spedalskhet.
Christoffer Columbus er av europeiske historieskrivere i århundrer gitt skylden for på ha brakt syfilis-smitten til Europa takket være hans menns syndige omgang med indianske kvinner. Nå viser det seg at syfilis var kjent i Europa lenge før Columbus oppdaget Amerika. Bildet: Christoffer Columbus mottar en innfødt kvinne som gave, Gallo Gallina (1778 – 1837).
Syfilis kan også ha utviklet seg fra ikke-seksuelt overførbare sykdommer, som yaws, pinta og endemisk syfilis, som alle er tropiske sykdommer med syfilislignende symptomer. Alle er forårsaket av bakterien Treponema pallidum. Disse sykdommene kan ha forent seg med en lignende sykdom i Europa, og dermed blitt det vi dag kjenner som syfilis. Sykdommen spiser seg inn i neser, øyne, bein og til slutt hjernen, og den kan være dødelig hvis den ikke behandles. Sykdommen går gjennom forskjellige stadier, hver med sine spesielle symptomer, fra sår og hudutslett til blindhet, lammelse og galskap.
Syfilis dukket først opp i historiske nedskrivninger i Europa i 1496, ført i pennen av en mann ved navn Joseph Grünpeck som selv led av sykdommen. Han beskrev «en sykdom som er så ond, så plagsom, så skrekkelig at ingenting så gruoppvekkende, fryktelig eller ekkelt noensinne hadde funnets på vår jord før.» Sykdommens navn forandret seg der den vandret gjennom Europa. Den portugisiske oppdageren Vasco da Gama (1469-1524) noterte seg at de lokale kalte sykdommen «pua» eller «gimlet» da han var i Calcutta i mai 1498. I Toscana ble den kalt «mal delle bulle» (boblesykdommen).
Alle land anklaget naboen sin for å ha påført dem sykdommen – franskmennene kalte den «Napolis sykdom», britene sa «franske kopper», nederlenderne «den spanske syke», russerne «den polske syke». Ingen ville ha eierskap til den. Men det var den italienske legen og poeten Girolamo Fracastoro som gjorde navnet berømt da han i 1530 skrev et dikt på latin om gjeteren Syphilis som led av sykdommen.
Spansk sjømann rammet av «sykdommen fra Napoli», for anledningen underlagt koksfyrt desinfeksjon i dertil egnet tønne. Fransk radering fra 17. århundre.
Middelalderens behandlingsmetoder var ikke effektive i kampen mot syfilis. I Bayern mente presten Chrisogonus at for å behandle syfilis måtte du «samle inn brennesle og strø dem på såret og binde en bandasje rundt». Den sveitsiske legen Paracelsus (1493-1541) hadde større suksess med å bruke kvikksølv i behandlingen. Det lettet i det minste symptomene.
Selv om kvikksølvbehandlingen var en smertefull og skremmende behandling som ikke egentlig hjalp på sykdommen. Kvikksølvet – giftig som det er – ble gitt enten via injeksjon, oralt eller ved påsmøring, og målet var at pasienten skulle svette og kaste opp for å tvinge sykdomsgiften ute av kroppen. Behandlingen kunne vare så lenge som tre måneder, og på den tiden var pasienten blitt så utslitt og kroppen så kvikksølvforgiftet at det i seg selv ofte var dødelig.
Så sent som i det 18. århundre trodde man gonoré og syfilis var samme sykdom, bare på forskjellige stadier. Først i 1777 klarte den skotske legen William Cullen (1710-1790) å skille de to sykdommene. Han fortsatte behandlingen av syfilis med kvikksølv, og skrev følgende om pasienten i journalen:
Sykdommen hevet seg glatt over alle sosiale klasseskiller, og var til stede overalt. En anonym skuespillforfatter fra det 18. århundre beskrev «vérole»: «Den franske sykdommen er rikdommens sykdom, felles for alle land, torgkonens sykdom, kokettens sykdom, hertuginnens, den unge hushjelpens, dørvokternes og markienes.»
I det 19. århundre ble syfilis stort sett vurdert som en gudsforbannelse som straff for syndefulle handlinger, og frykt for sykdommen ble brukt for å motarbeide seksuell aktivitet. En eldre lege på denne tiden kalte sykdommen «et verktøy i kampen mot de som kaster seg ut i de onde nytelsene.»
Moralistene viftet med pekefingrene: «Jentene som skaper klassen en og annen prostituert rekrutteres fra, på samme måte som de frivole, nytelsessøkende jentene som oppholder seg i puber og andre steder forbeholdt nytelse, må vite at ett fall – som følge av opphisselse eller for mye drikke – medfører mer enn tap av karakter. Det fører også til denne fryktelige sykdommen!» For noen ble syfilis faktisk regnet som et tegn på en seksuell prestasjon. Som den franske forfatteren André Gide skrev: «Det er utenkelig for en franskmann å nå sin middelalder uten å inneha både syfilis og æreslegionen.»
Holdningskampanje mot veneriske sykdommer fra Den andre verdenskrig (Library and Archives Canada).
Spansk poster som reklamerer med «effektiv helbredelse av syfilis». (Library and Archives Canada).
På begynnelsen av det 20. århundre utviklet forskere teorien om den mikrobielle sykdommen. Da en 25 år gammel kvinne fra Berlin kom til lege Erich Hoffmann i 1905 med hudlesjoner og hodepine, fant han samtidig sår på kjønnsorganene, tok en biopsi at hudforandringen og sendte en prøve til kollegaen Fritz Schaudinn. Under mikroskopet oppdaget Schaudinn korketrekkerformede organismer kalt spirocheter. Forskerne fant raskt elleve syfilitiske pasienter med de samme korketrekkerne, og de kalte oppdagelsen Treponema pallidum. August von Wassermann utviklet i 1907 en blodprøve som kunne påvise disse organismene.
En russer, Ilya Mechnikov, og hans franske kollega Pierre Roux tok de første skrittene mot behandling på Pasteur-instituttet, etter å ha avslørt at den svært mobile, men samtidig svært ømtålige bakterien kunne gjøres inaktiv ved bruk av kalomelsalve i løpet av noen få timer etter smitte. Det var først da den tyske forskeren Paul Ehrlich utviklet Salvarsan at det ble mulig å ødelegge de syfilitiske spirochetene, og dermed kurere sykdommen. Han offentliggjorde oppdagelsen sin på en konferanse for indremedisin i Wiesbaden i april 1910, og allerede året etter var behandlingen i bruk på pasienter.
Første verdenskrig førte til nye høyder av kjønnssykdommer, og det i en tid da friske, unge menn var høyt etterspurt på slagmarken. Kvinner ble anklaget for å kaste seg over nye rekrutter, og «bølgen av patriotiske følelser og generell opphisselse raste som en brann over landet i krigens første måneder, med påfølgende livsfarlig økning i seksuell pasjon,» som en kommentator observerte. Salvarsan ble brukt frem til 1945, da penicillin overtok kampen mot syfilis.
Skuespillet ble også spilt én gang i London før det falt for sensurens skarpe øksehugg. Som en kritiker sa: «Det lød et indignert ramaskrik mot angrepet på religion, forsvaret for fri kjærlighet, antydningene om incest og ikke minst syfilis. Store hauger med usolgte eksemplarer ble returnert til forleggeren, for bokselgerne syntes det var altfor pinlig å ha bøkene i hyllene sine.»
I dag er syfilis i sine tidlige stadier enkelt å behandle med antibiotika. Men like fullt er sykdommen et globalt problem, og det er anslått av 12 millioner mennesker smittes hvert år gjennom usikker sex.
Gonoré er lett å diagnostisere ved hjelp av en urinprøve eller en hudavskrapning fra det infiserte området, og sykdommen er enkel å behandle med én antibiotika sprøyte og en tablett. Like fullt økter antall gonorétilfeller i Norge, både blant menn som har sex med menn, og blant heteroseksuelle. Den økte gonoreen blant heteroseksuelle kvinner er spesielt påfallende.
I 2014 holdt antall rapporterte tilfeller av syfilis seg på samme høye nivå som i 2013, og det er 25 år siden det sist ble registrert så mange tilfeller av disse infeksjonene i Norge.
i Cupidos «Smitte-Leksikon»:
GonoréPå folkemunne kalt «dryppert» – en infeksjonen som overføres ved all seksuell aktivitet og er svært smittsom.
SyfilisInfeksjonen som en gang var nesten utryddet i Norge. Nå er den blitt vanligere igjen, spesielt i hovedstaden.
Les også:
10 x Sex med IbsenSeksualiteten i Henrik Ibsens dramatikk er beskrevet av både leg og lærd. Men det tok lang tid før vi for alvor ville se de seksuelle undertonene i tekstene hans.
Fra Cupidos arkiv: Seksualitetens historieSeksualitetens historie handler om maktmenneskets evinnelige trang til å kontrollere medmennesket der det er mest sårbart.
