Kåthet og vrede: Den skambelagte alderdommen

Jeg har for tiden base på Zanzibar i Tanzania. Her snakker de kiswahili, et språk jeg enda har til gode å mestre, man lærer som kjent litt tregere med årene, men helt lobotomert av alderens åk er jeg enda ikke blitt. Så da en ung mann titulerte meg som «Bibi» på gata her forleden, holdt jeg nesten på å gå i dørken av sjokk. Bibi betyr bestemor på kiswahili.

Riktignok har jeg rukket å fylle femti og selv om det fortsatt er noen i vår kultur som begynner å hekke i russetiden, og derfor rekker å få bestemorstatus innen femti, er det aller vanligste å få barn senere slik at man først når bestemornivå sånn i 60 – 70-årsalderen, liksom. Men det er vår kultur.

I Tanzania er forventet levealder 65 år. Veldig mange dør svært mye yngre, noen få blir eldre og barnedødeligheten er høy. Så sånn sett burde jeg jo ikke bare vært bestemor, men også tippoldemor for lenge siden.

Nå har jeg ikke valgt å bli mor en gang, så både bestemor og oldemor utgår selvsagt med høye kneløft rent teknisk, men det var jo selvfølgelig ikke det som fikk meg til å støkke da den unge mannen kalte meg Bibi.

Siden jeg er norsk, kommer jeg fra en kultur der det å være gammel nærmest er skambelagt. Det er i hvert fall ikke noe attraktivt, langt i fra sexy og brukes ofte som en hersketeknikk til rent ut å latterliggjøre folk.

Særlig kvinner er jo utsatt for ekstrem alderssjåvinisme, noe som er særlig tydelig i film og TV-industrien der kvinner fortsatt går ut på skjermdato sånn i slutten av trettiårene. Vi lever i en kultur der kvinnens fremste egenskap fortsatt er å ta seg ut og ta seg av. Og «å ta seg ut» gjør en kvinne i vår kultur best i synlig fruktbar alder. «Ta seg av» kan hun gjøre hele livet, men som bestemor er det bare det hun har igjen: Ta seg av barnebarna og ta seg av familiehyggen i bestemorshjemmet.

Vår kultur er faktisk så alderspervertert at vi kaller nettsteder og kontaktannonser der yngre søker eldre og vice versa for «fetisj», «kink» og «pervo».

Jeg er jo så gammel at jeg husker det ramaskriket den første annonsen med to nakne eldre mennesker i het omfavnelse, skapte i Norge på tidlig nittitall. Folk reagerte som om man skulle ha myrdet noen med øks midt i alles påsyn, så ekstremt støtende og ekkelt syntes man at det var.

For ti års tid siden laget jeg også en reportasje om et nyforelsket par i 80-årene for Dagbladet Magasinet og uffene og æsjene lot ikke vente på seg. Jeg ser ingen tegn til betydelig bedring i dag. Så hvorfor er vi så frastøtt av alderdommen?

Det er jo veldig rart i et land som Norge, der folk lever lengst i verden. Man skulle jo tro vi var blitt vant til det nå?

Den unge mannen på gaten her på Zanzibar hadde vel gitt hva som helst for å få lov til å forvente seg å bli like gammel som en gjennomsnitts nordmann, og ikke flytte inn på hybel under torva et par år før vi i Norge har rukket å bli pensjonister en gang.

Men kanskje er det nettopp derfor alder har en helt annen status her enn i Norge? Her er det jo en bragd å bli gammel. Helt på linje med å vinne VM i skihopp. Så når den unge mannen kalte meg Bibi var det en ren hedersbetegnelse og ekstremt høflig tiltaleform. Han mente det altså nærmest ærbødig.

Likevel ble jeg stående der som den småfornærmete norske idioten jeg er. Som om han skulle kalt meg smellfeit eller stygg eller noe. Men nå vet jeg heldigvis bedre. Man lærer så lenge man lever og lever man lenge nok, lærer man også å gi totalt faen i åndssvake kulturelle begrensninger på egen livskvalitet.

Alderssjåvinister hjemme i Norge burde jo rett og slett få seg en på trynet over å inneha en så totalt hjernedød saueflokkmentalitet at de står der unisont og fråder i pavlovsk avsky over rynker, grått hår og alderdom. Skam oss! For noen fjols vi er!

Men så skammer vi oss jo ikke over det, nei da, vi bruker heller halve livet til å skamme oss over at vi lever i en forfatning som ikke samsvarer med det rådende skjønnhetsideal. Så bortkastet, så dumt, så ufattelig meningsløst.

Hva med å nyte livet og hverandre i stedet?

Hva med å fryde seg over det faktum at vi faktisk får lov til å bli gamle i en verden der de færreste får nyte et slikt privilegium? Hva med å bare slutte å være så inn i helvete dumme?